Tirsdag - logistikk og håp

På kafeteria ved Kongsvinger. Det er en relativt grå tirsdag, og jeg er på vei hjem etter en jobb i Sverige igår innenfor Finnskogen -- lange flate skoger med store elger som ser ettertenksomt etter byfolket som farer forbi. Nå nyter jeg en vaffel, kaffe, mens jeg lytter til bruddstykker av den lokale dialekt: ægentlig itte kræft, ælj, dåttra, hæltatt, kjæm, det minner meg om en kompis fra militæret som var fra Magnor. Han snakket akkurat slik
,
Jeg har snakket med A på telefon fra Sunnaas idag. Hun er utolmodig, vil videre, men ting tar tid. "Det nok en god del som bor på Nesodden og jobber her som kunne trengt å få litt mere fart i sakene," sier hun, men jeg tenker at det kanskje er riktig men at utolmodigheten er et sunt tegn og jeg senser, håp vel at vi snart beveger oss videre, beveger oss ett skritt nærmere det å komme hjem.
Langs veien ligger det gule blader, høsten er her, vinden tar tak i de oransje løvtrærene, på fortauet tasser skolebarn med sekker , kaffen er drukket opp, og jeg må videre, tilbake til storbyen, tilbake til flere jobber, til folk jeg skal treffe, barn jeg skal pleie, mat jeg skal lage og en kropp som bør mosjoneres snart.