Tirsdag kveld - hjemme hos X&Y

Gjennom felles venner har vi blitt introdusert til X & Y, et par hvor X, en ekstremt oppegående dame omtrent på min alder, fikk slag for en tid tilbake.  X ringte meg for en måned tid siden fordi både A og jeg har hatt lyst til å snakke med noen som faktisk har hatt slag og som har kommet seg.  "Jeg fikk slag for snart to år siden, og allerede etter et år var jeg tilbake i jobb," sa X.  Den gangen da hun ringte, var jeg borte til middag, og fikk ikke snakket nok med henne.  Men hun fortalte meg at de hadde barn, og at mannen hennes, Y, hadde vært fantastisk.  For noen uker siden var X hos A på besøk, "tilbake" på Sunnaas, hvor X også var i en kortere periode da hun fikk slag.  Idag var det min tur.

Jeg ankom deres nydelige hus ved sekstiden.  X stod utenfor i forkle og dirigerte meg inn på tunet, en vakker dame på noen og femti, med rutete forkle, leppestift som matchet den røde kjolen, og sort hår.  Før jeg fikk sagt noe, ga hun meg en klem.  "Du ser jo helt frisk ut," sa jeg.  Hun smilte et smil som fortalte meg at det ikke var noen selvfølge. 

Vel inne i det hyggelige huset fikk jeg hilse på mannen, Y, på bikkja og ble budt et glass vin.  Vi satt litt å snakket om alt og ingenting, og jeg merket at det var deilig å være sammen med noen som hadde vært igjennom det samme som oss.  Vi satt rundt et rundt bord mens vi smeltet det sosiale rimet som eksisterer i et første møte.  "Y laget jo mat nesten hele det første året," sa X.  Jeg kommenterte et nydelig bilde på veggen.  Vi snakket om hvem vi kjente.  Vi hadde mange felles kjente, så mange at det slo meg som pussig at vi ikke har møttes tidligere. 

"Vi har lest bloggen din hver dag," sa Y.  "Det er jo nesten litt urettferdig," sa X.  "Vi føler jo at vi kjenner deg bedre enn du kjenner oss." 

"I begynnelsen kunne jeg ikke gjøre noen ting," sa X. 
"Og hun forstod ikke at hun ikke kunne gjøre noenting," sa Y. 
"Legen ba meg gjøre noe, og jeg trodde at jeg gjorde noe, jeg trodde at jeg løftet armen men ingenting skjedde." 
"Hun var ikke i god form i begynnelsen."
"Jeg kunne ikke holde begge hendene inntil en vegg og presse kroppen utover engang."  Hun spratt opp og viste mot en vegg mens hun smilte så stolt at jeg merket en liten klump i halsen.  Y kom inn med maten og vi satte oss ved det lange spisebordet deres. 
"Noe av det viktigste for meg, i hele perioden, var at Y, aldri sa at det var en belastning."  X og jeg var alene mens Y var ute å hentet mer mat.  "Han fikk meg aldri til å føle at jeg ikke hadde fremgang.  I blandt når jeg rotet med ting kunne han si, ´det sa jeg i sted,´ og da kunne jeg bli lei meg, men stort sett så fikk jeg sågar ta mine egne avgjørelser."  Y serverte en deilig thai-rett. 
"Når du var frisk nok til å ta de beslutningene.  Noe av utfordringen var jo -- ihvertfall i begynnelsen -- at du ville ta beslutninger som du ikke var helt klar for.  Du kunne si ja til å få besøk av en rekke mennesker for deretter å bli helt utslitt."
"Ja, og jeg dro jo til Paris nesten bare en måned etter at det skjedde.  Jobben hadde kjøpt billetter og jeg var så glad for at jeg ikke var glemt.  Men den turen -- fra torsdag til mandag -- var rett og slett for mye for meg.  Jeg var fullstendig utmattet da jeg kom hjem.  Det som har vært så vanskelig for meg har vært at jeg er så utålmodig.  Jeg tror jeg har lært meg å bli mer tålmodig i løpet av denne prosessen.  Nå har jeg blitt flinkere til å bare nyte det som er her og nå.  Ting haster mer enn noen gang men samtidig haster det ikke så mye lenger.  Jeg har erkjent at jeg ikke blir den samme som jeg var selv om jeg er frisk.  En venn skrev til meg da jeg var syk, en venn jeg stoler på, en venn med erfaring, mye erfaring med slagpasienter, og han skrev, ´livet ditt kommer til å bli bedre enn det var.´  Jeg følte at det var så frekt å skrive noe sånt.  Hvordan kunne han vite hva slags liv jeg hadde?  Hvordan kunne han vite noe om hvordan jeg kom til å få det?  Det var lett for ham å skrive til meg.  Men han hadde rett.  Du blir ikke slik du var, men du får noe mer, du får en ny innsikt, du får en helt ny bevissthet om hva som er viktig.  Det er ikke viktig med selskapene og de store anledningene.  Det som er viktig er å nyte det som er mens det pågår."
"Men det tok lang tid før du kom deg.  Det føltes som en evighet.  Jeg måtte jo holde fortet, være sjåføren hennes.  Heldigvis var jeg heldig, hadde akkurat fått noen penger som gjorde at jeg kunne bruke tiden min på dette, og det føltes som veldig meningsfullt."
"Men det er jo rart med tiden," sa jeg.  "Den kan oppleves som lang når vi er i tiden, men når vi ser tilbake på tiden så er den bare borte.  Tiden bak oss forsvinner, tiden foran oss finnes ikke, det er jo bare tiden akkurat nå som gjelder.  Og ofte så er jo de øyeblikkene vi tenker tilbake på når de er borte, de øyeblikkene vi virkelig savner, det er jo de øyeblikkene hvor vi bare var tilstede, hvor vi ikke tenkte ´nå har vi det fint,´ altså de øyeblikkene hvor vi bare er.  Slik er det jo med enhver intens konsentrasjon, det er jo ofte de øyeblikkene hvor vi mister oss selv i øyeblikket, det er jo disse øyeblikkene vi savner, det er jo den tilstanden ihvertfall jeg tenker tilbake på når man plutselig frarøves den."
"En av de tingene vi opplevet var jo at det var ingenting vi heller ville enn å være hjemme hos oss selv.  Våre venner sa, ´hva kan vi gjøre - kan dere komme til oss til middag?  -- men vi orket rett og slett ikke.  Jeg og barna -- både når X var på rehabilitering og etter at hun kom hjem -- ville bare være hjemme hos oss selv.  Jeg husker en venn som rett før jul kom hjem til oss og vasket kjøkkenet vårt.  Det var så omtenksomt gjort!  Hun ringte bare og sa, nå kommer jeg.  Det endte jo med at jeg hjalp henne og vi hadde en hyggelig ettermiddag.  Det tenkte jeg på da jeg leste om dine venner som kom med mat til dere.  Hvor genialt!  Det hadde jeg aldri tenkt på engang.  Ofte så er det jo de små tingene som krever uforholdsmessig mye krefter i en slik situasjon."
"Jeg må si jeg misunner deg din journal, din blogg," sa X.  "Jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet så mye om det som skjedde da det skjedde.  Nå husker jeg nesten ingenting av den tiden som gikk, det første året.  Det hadde vært veldig nyttig."
"På hvilken måte?" ville jeg vite. 
"Det gir en mulighet for å forstå egen fremgang.  For å måle fremgangen spesielt i perioder hvor du føler at du står bom stille.  Vår opplevelse var jo at fremgangen avtok etter de tre fire første månedene, og da ville det ha vært fantastisk å kunne sjekke egen fremgang helt objektivt gjennom bilder, video og journaler slik det virker som dere har gjort."

Jeg følte meg veldig hjemme hos disse menneskene, X&Y.  Jeg likte kunsten deres, maten, samtalen var lekende, fri, men hele tiden rundt oss, rundt vår felles opplevelse følte jeg, selv når vi snakket om andre ting, om hva vi drev med, om jobbene våre.  Etpar ganger tenkte jeg, burde jeg spørre dem mer om deres erfaring?  Burde jeg snakke mindre om min egen?  Men egentlig var jeg bare tilstede i øyeblikket, nøt dette møtet med noen litt mer viderekomne, eller som vi sa, noen som er ferdig med grunnskolen, som har kommet til videregående, bokstavelig talt, haha. 

Y sa noe om alle historiene man hører.  "Alle har jo en slaghistorie, alle kan jo fortelle om noen som hadde fått slag og som hadde kommet seg igjen.  Men det betød veldig lite for meg.  Jeg ville se folk som var friske.  Det var derfor det var viktig for X å treffe A.  For å vise henne at det er mulig.  Det var viktig for oss.  Å treffe noen som faktisk hadde kommet tilbake igjen."
"Det første du spurte meg om da jeg ringte deg, var ´hvor lang tid tok det for deg å bli deg selv igjen?´  Jeg forstod at du kanskje var redd for at A ikke skulle bli seg selv igjen."
"Ja, jeg var det.  Jeg er det mindre nå, men det er som å pakke klær til en sydentur mens det sner utenfor; det er veldig vanskelig å forestille seg hvordan det er.  Jeg ser på A når hun er hjemme, og hun er jo en annen," sa jeg. 
"Og hun blir ikke den hun var.  Hun blir en annen.  Hun har hatt en annen opplevelse.  Som min psykolog sier til meg, ´kriser er endel av livet.  Det er ikke noe uvanlig.  Kriser er det normale.  Kriser skjer og de skjer med deg.´ Og de gjør noe med deg.  Jeg tror -- og i As tilfelle er jeg helt overbevist om at hun kommer til å bli helt fin, helt velfungerende, at hun kommer til å kunne skrive, lese, gjøre alle de gamle tingene -- men hun blir ikke seg selv.  Hun får noe mer, en ny innsikt, det kan jeg nesten garantere deg." 
"Det er jo litt slik vi har opplevet det med jentene også.  Vi har ofte snakket om at vi gjerne skulle ønske de hadde sluppet en så tøff begynnelse på fødselen som de hadde, men vi ville jo aldri ha vært den opplevelsen foruten når vi nå først har hatt den," sa jeg. 
"Noe av det som må være deilig med en blogg er at ingen spør, ´hvordan går det?´  Når noen spør om det så vil man så veldig gjerne fortelle at det går bra.  Men det er ikke alle dager det går bra," sa Y.  "Som pårørende følte jeg at det var en stor belastning når folk spurte ´hvordan det gikk.´ Jeg tenker at med bloggen må det være deilig å vite at folk faktisk allerede før du snakker med dem vet noe om hvordan det går.  At de unnlater å spørre."
"Jeg opplever at de som har lest bloggen ikke spør.  Jeg synes jo det er helt naturlig at folk som ikke vet noe spør.  Jeg er jo glad for at folk er informert," sa jeg.  "Og det er en fin balansegang fordi jeg jo vil at folk ikke skal være redd for å snakke om dette.  Vi er jo ganske dårlig trent til å snakke om død og elendighet, men det er viktig også å snakke om slike ting." 

Klokken ti gjorde jeg oppbrudd.  De fulgte meg ut i entreen.  Vi ga hverandre en klem.  "Det er veldig deilig å bare være sammen når man har hatt slike opplevelser," sa Y.  Jeg nikket.  Jeg følte det på samme måte.  "Dere får komme hjem til oss når A er hjemme igjen," sa jeg og mente det virkelig.  Da jeg rygget ut, stod de i døren og vinket, tett inntil hverandre, og jeg tenkte på noe X hadde sagt over middagen, noe om at Y hadde tatt så godt vare på henne at hun var blitt enda mer forelsket i ham.  Det syntes jeg var en fin strofe å avslutte vår lille samtale på.