Lørdag - litt i skyggen

Ipodden spiller tilfeldige låter av Errol Garner, A er en liten tur rundt kvartalet med H og en veninne, og jeg nyter et øyeblikks stillhet etter å ha ryddet frokosten unna, etter å ha fjernet et lag med barnesko i gangen, etter å ha ryddet inngangen for pikesykler, etter å ha tømt søpla, og tenker på forrige helg. Da var vi på besøk hos noen venner vi ikke hadde sett på lenge, og de disket opp med kaffe. Idet de hadde satt frem kopper til alle, så vertinnen, I på A og sa, "Nei, men A, stakkars, du vil kanskje ha en litt større kopp?" Før A rakk å svare, hadde hun tatt frem en større kopp, en slik jeg også godt kunne tenke meg, men som situasjonen ikke tilsa at jeg spurte om.
Og der har du det i et nøtteskall -- forskjellen på å være syk og å være pårørende. Misforstå meg rett -- jeg unner A alt godt, hun har jo vært navet i hele familien inntil hun fikk slag -- men jeg føler nok ganske ofte at som nærmeste pårørende så får jeg hele tiden den minste koppen. Ikke bare har jeg mistet konen min slik jeg kjente henne, ikke bare har jeg fått en dobbelt jobb, ikke bare skal jeg forsøke å sørge -- en venn forleden påpekte er å sørge er noe vi her til lands anser som ytterst privat, noe vi kvier oss for å dele, og jeg merker at han har rett, det er virkelig fy å si at man sørger -- men altså, alle disse tingene skal skje samtidig, jeg blir en slags trafikkpoliti i mitt eget liv, dirigerer trafikken av venner og familien som alle vil hilse på A, som alle vil fortelle oss hvor mye de tenker oss, og vi smiler og jeg tenker på hvor vanskelig det er å kunne bidra når man står utenfor, hvor lett det er å tråkke i salaten, hvor dårlig trent vi egentlig er til å forholde oss til mennesker i vanskligheter, det er liksom ingen som har det lenger, det er noe vi får profesjonell hjelp til hvis noe skjer, ikke noe nettverket, venner, familie skal hjelpe til med, alt dette tenker jeg mens jeg serverer te og kaffe og rydder kopper inn i maskinen og tar rene ut i et stadig høyere tempo, tenker at det er vanskelig å ta i mot hjelp, at det er vanskelig å gi hjelp, og jeg tenker på et radioprogram jeg hørte i bilen på fredag, en dame på alder med min bestemor fortalte at alt var ikke ille under krigen, vi tok vare på hverandre, vi var redde for hverandre, men det var også en omsorg, sa den gamle damestemmen, vi brydde oss om hverandre, vi måtte gå lange stykker, jeg gikk mye mer enn mine barn og barnebarn noenganger har gjort, vi tok ikke drosje, og vi måtte ordne opp for hverandre, vi måtte skaffe mat, det skapte et samhold, et vennskap, sa hun, og når jeg står ved oppvaskbenken å vasker overflatene for smuler og fett, der jeg står og lytter inn mens våre venner snakker om sykdom, mens A snakker om å ikke være seg selv, om at det tar tid, ja, det kommer nok til å ta lang tid, mens jeg står her, tenker jeg på den store og den lille kaffekoppen, på hvor lite jeg vet om å være omsorgsperson, om hvor lite vi alle vet om det å hjelpe andre, og tilbake her jeg sitter å skriver, lurer jeg på om det å skrive dette gjør at våre venner blir reddere for å ta kontakt, kan jeg skrive det jeg skriver? Kan jeg være helt ærlig på denne bloggen, hva slags konsekvenser får det? Tenker du som leser at denne mannen er jo helt på grensen, han snakker om sorg, han virker sint, virker som om han ikke får nok oppmerksomhet?
I den grad denne bloggen er en samtale med meg selv så er kanskje sint? A og jeg snakket om våre reaksjoner idag da vi lå i sengen, nyvåkne. Hun følte at jeg var fjern, og jeg ga henne rett.
"Jeg tror jeg er fjern fordi jeg til en viss grad føler at du har forandret deg, du er ikke helt den samme, det er en annen person her, en ny person å bli kjent med, en som vil forandre seg hele tiden, som gradvis blir mer lik den konen jeg hadde men som kanskje aldri blir den du var. I tillegg til at vi må bli kjent igjen har jeg nok også en sorg som jeg kjenner på og som jeg også er redd for. Den er ikke så lett å kontrollere, og derfor også farlig å kjenne på. Når jeg unnlater å ta frem denne sorgen så gjør det meg også litt fjern. Det er en hypotese, noe jeg tenker på, noe jeg lurer på, noe jeg forsøker å finne ut av."
"Jeg glemmer at jeg ikke er den jeg var," sa A. "Idag stod jeg opp for å lage en kopp kaffe til deg, men først da jeg hadde laget den forstod jeg at jeg ikke klarte å ta den med meg opp trappen. Det er så mange ting jeg ikke kan lenger, så mange ting jeg har tatt som en selvfølge som ikke går lenger."
Når jeg sitter å skriver tenker jeg at dette ønsket om å servere meg en kopp kaffe i sengen er noe av det flotteste jeg har fått på lenge, en kjærlighetserklæring og også en fortelling om hvor viktig det er for henne å føle at hun er til nytte, at hun kan få vise omsorg.
Nå er A tilbake, jentene er tilbake, og den lille glippen med stillhet, med fravær av plikter er over for denne gangen, og jeg må avbryte nå for å finne frem en bolleoppskrift til lunch. Dessuten må jeg lage en stor kopp kaffe til A og det gleder jeg meg til.