Søndag kveld

Er tilbake etter å ha kjørt A til Sunnaas. Det er aldri gøy å ta farvel. "Jeg føler meg jo nesten som en liten unge som du legger," sa hun da jeg ga henne en klem i sykehussengen, med høyre øye tapet igjen, ansiktet assymetrisk. "Og denne sengen er jo så kort! Ikke si til venninnene mine at de ikke skal gi meg mer hudkrem. Da blir de så lei seg." Jeg både humret og snufset da jeg gikk, slik S hadde gjort en time tidligere ikveld da hun gråtende sa farvel til A. Avskjeden i kveld var litt mindre gråtekvalt enn ellers -- vel vitende om at vi skal feire bryllupsdagen og flytting til Catosenteret på tirsdag med gåselever og en bedre middag.
Men jeg kjenner på at jeg -- tiltross for alle hyggelige meldinger, tilstross for alle solskinnshistoriene, tilstross for alle de gode prognosene og As egen fremgang -- er bekymret, redd, og i økende grad trist over det som har skjedd. Ja, jeg vet at tristhet ikke kan brukes til noe, jeg vet at jeg MÅ holde ting sammen -- og det gjør jeg helt fint -- men jeg FØLER også at dette er nesten uvirkelig. At A, så oppegående, til de grader på toppen av ting, plutselig, i løpet av ti sekunder kan gå fra sitt gamle jeg til å fullstendig fysisk rasering, det er så skremmende, det føles nesten som om hun er utsatt for blind vold, som om en neve bare har revet henne vekk fra oss uten at hun egentlig er borte. Hun bare er ikke seg selv, hun er redusert, snakker annerledes, og selv med all sin guts, all sin energi så merker jeg at hun er lei seg, at hun også sørger over fraværet av seg selv. At hun ikke kan gå, at hun blir så fort sliten, at selv de enkleste ting suger kreftene ut av henne, gjør at hun blir utmattet, samtidig som hun VIL så gjerne.
På en måte går vi igjennom en ukentlig syklus som topper seg søndag. Jeg oppsummerer helgen, oppsummerer fremgangen, kjenner på tomrommet søndag kveld, etter at hun ankommer fredag og først skal lage seg en plass i flokken, for så, søndag kveld å etterlate seg et tomrom, et savn, og en lengsel etter at hun skal komme tilbake neste uke.

"Vi tåler dette, forholdet tåler dette, A," sa jeg på vei til Sunnaas. "Ja vi gjør det, men det er krafttak, det er ingen selvfølge," sa hun. "Jeg traff en lege i rullestol på Ullevål. Han sa, ´jeg kan klare alt sålenge kona mi ikke går fra meg.´ Sånn føler jeg det i forhold til deg også." "Jeg kommer ikke til å gå fra deg," sa jeg. "Det kan du være helt trygg på. Jeg skal ordne opp. Jeg beundrer deg voldsomt for at du ikke gir gir deg, for måten du kjemper på. Og jeg synes jo muligheten til å bli bedre kjent med jentene er strålende -- en mulighet jeg synes blir mer og mer attraktiv ettersom jeg virkelig forstår hva det innebærer. Jeg nyter den kontakten vi har nå. De er som pusekatter når du ikke er der. Da rydder de, er snille mot hverandre, gjør lekser, tar hensyn til meg, de er rett og slett fantastiske. Og de åpner seg for meg. Forteller meg ting. Viser omsorg for meg og gir uttrykk for at de setter pris på den omsorgen jeg gir dem. Når du kommer er de annerledes -- og dette kjenner jeg igjen fra min egen barndom og hvordan jeg tok ut andre sider når jeg var hos bestemor eller oldemor fremfor hjemme hos min egen mor -- når du kommer føler de at de kan "være seg selv" igjen. Da kan de ta ut savnet etter mor på en måte de ikke kan gjøre sammen med meg. Jeg tror kanskje begge deler er sunt. Jeg tror det er sunt for dem å se at jeg er en annen omsorgsperson enn deg. At jeg gjør ting på andre måter. At jeg har andre og på noen områder kanskje lavere eller høyere standarer. Og samtidig er det viktig for dem å være den de føler at de er når du er der."

På vei hjem fra Sunnaas hørte jeg på Moby Dick på lydbok. Vel hjemme på hytta, alene med jentene sovende hos bestefar på gården, fortsatte jeg å lytte, unnet meg to glass vin, sittende i en god lenestol.

Nå er det midnatt. Tennene er flosset, lysene er slukket, og jeg er klar for en ny uke. I morgen skal jeg jobbe fra hytta, gjøre klar ting til oppdrag i påfølgende uke, og tirsdag skal det også jobbes litt. Onsdag og torsdag skal jentene på besøk til min tante. Torsdag ettermiddag får S besøk av en veninne som skal bo her. Fredag kommer A og vips så er ferien over. Men nå skal jeg sove, nyte å være litt for meg selv. Det er også viktig,