En gnistrende høstdag var det også da vi giftet oss i 1995. Da lå H på sykehuset hvor hun hadde ligget siden fødselen på St.Hans. 29. september var egentlig hennes termindag og vi valgte den dagen for at vi skulle ha noe å glede oss til i de forferdelige månedene da hun lå dødssyk på intensivavdelingen etter å ha blitt født 14 uker for tidlig. A fikk slag dagen etter Hs fødselsdag. Det betyr at hun nå har tilbragt like lang tid på sykehus som H hadde da vi giftet oss.
Jeg husker spesielt godt at da vi kom på sykehuset den dagen vi giftet oss, så hadde de tatt H av respirator for første gang. Idag har A flyttet til Catosenteret hvor vi nå skal dra å besøke henne. I går ringte hun og fortalte at hun nå gikk 408 skritt på seks minutter. "Da jeg kom hit for fem uker siden, gikk jeg 225 skritt på samme tid. Jeg har nesten doblet ganghastigheten min."
Men ansiktet er omtrent det samme. Vi er litt nervøse for det, men forsøker å skyve nervøsiteten foran oss. Idag skal vi feire. Feire flytting til Catosenteret og feire kjærligheten. "Du må kjøpe roser pappa," sa jentene da vi spiste lunch, og det skal vi. Røde roser skal hun før vi tar henne med hjem hytta hvor vi serverer gåselever, grillete kyllingbryst med kantarell stuiing og salat. Til dessert blir det multer med fløte. Til dere som koser dere idag -- det gjelder å gripe sjansen mens den er der.