Lørdag kveld

Det vanket rundstykker til frokost, deretter tur med S og Dx, etterfulgt av plenklipping, besøk hos svigerfar hvor H ble igjen for å ri og se på tv. S ble med tilbake til lunch. Etter lunch klippet jeg plenen mens A luket ugress og S serverte eplesaft med lime. Ved femtiden tok vi oss en lur, etterfulgt av en ny tur ned mot sjøen. A går mye bedre! Rettere i ryggen, støere, sterkere, og med mindre redsel for å falle, med en større trygghet. "Jeg er ikke så redd for at jeg ikke får igjen fysikken min," sa hun mens vi gikk nedover i skogen. "Det jeg er redd for er at jeg ikke skal få igjen synet. At jeg ikke skal kunne kjøre bil, ikke skal klare å lese, det er jeg redd for. Synspedagogen er optimistisk, men heller ikke hun kan love noen ting. Slag rammer alle ulikt. Jeg er redd for at ansiktet mitt ikke skal bli det samme. At hevelsen i høyre side av ansiktet ikke skal gå tilbake. At jeg ikke skal tilbake følelsen i tennene mine. Selv om jeg har blitt flinkere til å gå, har jeg ikke blitt noe særlig bedre i ansiktet. Jeg har ikke blitt så mye bedre i øyet. Det gjør fremdeles vondt. Det renner, det lar seg ikke koordinere med det ´friske øyet´, sa hun mens hun holdt meg i hånden nesten uten at jeg trengte å støtte henne. "Jeg synes du går mye bedre, men du blir fort sliten, varer i maks en kilometer før du er utslitt og må hvile. Jeg er enig i at du ikke har blitt så mye bedre i ansiktet siden USA selv om øyet har blitt MYE bedre. I begynnelsen kunne du ikke bevege høyre øye forbi midtlinjen. Nå klarer du nesten å bevege det ut i periferien til høyre. Men hevelsen er der. Talen er MYE bedre, men du slurer fremdeles, og du ser jo ut som du har fått slag."
Etter turen tok jeg en løpetur, og ved sekstiden begynte vi på middagen -- grillet "rack of lamb" med ovnsbakte poteter og tomat salat. Jeg tyllet i meg etpar glass vin, A drakk farris sammen med jentene. Til dessert spiste vi boller bakt av undertegnede, for første gang, takket være oppskrift fra CG (tusen takk!). Etterpå lekte jentene med oss, de slo hendene mot hverandre mens de sang en barneregle, "mammaen vår er slagpasient, slagpasient, og her er hva hun sa." "Søsteren min er synshemmet, synshemmet og her er hva hun så," osv. mens vi lo av dette.

Nå har alle lagt seg. Si lagde en scene på vei i seng, var sint på A, trampet med føttene slik hun ofte gjør når hun blir trett. A var også trøtt, og gråt mens jeg ga henne en godnatt klem. Vi forstår alle at S er sint, men jeg forstår også at A synes det er tøft å ikke være seg selv. Da vi lagde middag, skar hun opp tomater. "Selv det å gjøre små ting som jeg før kunne gjøre på nullkommaniks tar nå en hel evighet." "Det tar den tiden det tar," sa jeg. "Det viktigste nå er at du får trent deg og at du føler at du ikke bare er til belastning men at du kan føle at du gjør litt nytte for deg."

Det er søndag i morgen, jeg sitter i spisestuen, hører lyden av bikkja som snorker, vannet som spruter inne i oppvaskmaskinen, gleder meg til enda en dag med hele familien, en dag hvor det ikke skal skje noen ting, hvor vi bare skal drive rundt, hvor A skal få stavre seg rundt mens hun luker ugras, mens vi hører på P2, og mens vi lager kanner med kaffe og driver rundt på tunet.

God natt.