Fredag kveld -- det soves

A er her, lykkelig over å være hjemme, sushispisende med jentene, seende på en film (Simson, the Move), stavrende opp trappen på egen hånd, pussing av tenner, og nå, sovende med S limt inntil seg, mens jeg, far, sitter fredag kveld halv tolv å jobber, svarer på mailer som har hopet seg opp, bl.a. en utregning til forsikringsselskapet med en haug med kvitteringer som et vondt år. 

Fredagen begynte som vanlig kl. 0700.  Jeg satt oppe å jobbet til halv ett igår også -- det er vanskelig å komme seg i seng hvis man først bare setter seg ned for å gjøre noe på dataen.  Vi snakker om hjemmekontorets skjulte forbannelse, denne magneten av arbeide som står der og trekker meg vekk fra barna, trekker meg vekk fra søvnen, fra løping, fra å lese en god bok osv.  Men altså igår iseng nærmere ett, oppspilt, og idag, opp igjen 0700, prate med jentene, de er små solstråler når vi er sammen, rydder, H henter avisen, lager te, S kler på seg selv, finner frem rent tøy, rydder i oppvaskmaskinen, jeg lager eggerøre og bacon, rister frosne brødskiver, serverer juice, og idag var det ekstra hyggelig fordi jeg igår fikk handlet nye høstjakker til dem og badedrakter til forestående sydentur i slutten av oktober.  Fikk også rasket med meg en ny sykkelhjelm til S mens de var hos en venninne til middag.  Innkjøpene foregikk altså igår, og idag dro de stolte avsted i sine nye jakker.  H syklet alene til skolen -- hun har nå syklet hver dag hele uken! -- og S dro en halv time senere med sin nye sykkelhjelm, matpakke og te i ransel, lekser gjort, gloser memorert.  Etter at de dro, jobbet jeg et par timer med regnskap, mailer etc. før jeg hadde et møte om en forestående jobb på Aker Brygge.  Deretter lunch med en god venn, etterfulgt av en kjapp kaffe på en lokal sjappe på Aker Brygge. Ti på halv to: hive seg i bilen, lese sms fra A mens jeg kjørte, "ank. Aker Brygge kl. 1515" stod det, løpe opp tre etasjer til nytt møte, derfra videre til Blindes Produkter for å få tak i en ny stokk til S, parkerer ulovlig, løper inn, bli fortalt at jeg må søke NAV, "da får jeg bare kjøpe en stokk," sier jeg mens jeg skuler på klokken, svir kortet, løper over til Blindeforbundet, opp i femte, fremdeles med bilen som en tikkende botsbombe ute på fortauet, får en hyggelig svaksynt mann til å fylle ut en NAV søknad om stokk, takker, løper ut, hiver meg i bilen, raser tilbake til Aker Brygge, klokken er tre, føler meg overlykkelig over å ha 15 minutter til rådighet, et hav av tid, setter meg til på en solfylt benk, trekker frem tastaturet, klar til å blogge, men møter en venn jeg ikke har sett på to år, blir veldig glad, jøss, du her, vi tar en kaffe, tar i mot A sammen, blir sittende i solen på en kafe, A som en soldat på perm, ute, nyter kaffe, friheten, den varme høstsolen, og vi sitter nesten en time før vi tar farvel, snegler oss videre gjennom fredagsrushet for å låne A en kjole til morgendagens bryllupsmiddag. Etter avhentet kjole kjører vi til sushi (som jeg bestiller på telefon), henter, og kjører rolig hjem, A nytende i forsetet,  "det er så deilig å bare være her med deg," sier hun som et ekko av mine tanker. 

Vi er hjemme halv seks, jentene sultne, maten på bordet, jeg må bare kjøre et ærend, avgårde, tilbake halv syv, og da spiser vi, uten vin, ingen alkohol til slagpasienter, vi drikker vann, jeg serverer is med varm skjokoladesaus, med påfølgende film.  S. sitter klistret til den store skjermen, i As armhule, mens jeg dupper på sofaen.  Klokken ni går vi alle opp, jeg drypper As øye som fremdeles er irritert, taper igjen øyet, registrerer at hun har blitt bittte litte granne bedre til å gå, men at ansiktet er hovent fremdeles. 

"Jeg tok bastue på torsdag," fortalte hun mens de gjorde seg klare til å legge seg.  "Jeg merket at selv på den "friske siden" av ansiktet har jeg nedsatt følelse for varme.  Det var veldig rart.  Jeg ser dobbelt fremdeles, men jeg er jo helt klart en av de mer heldige.  Jeg tipper at jeg blir flyttet til Son i løpet av høstferien" 
"Kommer du til å savne Sunnaas," ville jeg vite.
"Vi har jo blitt et slags brorskap der ute på HS2," sa hun mens hun ventet på S som pusset tennene.  "Men jeg tror det går greit.  Jeg vil bare hjem, vil bare være hjemme, trene meg opp, være hjemme hos meg selv."

Det har vært en intens uke som vanlig, men jeg synes ting går greit.  Jeg er i ferd med å venne meg til tanken om at A ikke er her en stund.  Jeg og jentene har funnet en fin rytme, en hyggelig tone, de er gode til å hjelpe til, og de virker gladere. Men, når A kommer, pipler sorgen og sinnet frem -- spesielt hos S.  Det hjelper ikke at noen av hennes venninner har vært belærende, at de -- sikkert i beste mening -- forsøker å fortelle henne hvordan de ville ha reagert hvis det var deres mamma som var syk, og det synes nok ikke S er så hyggelig.  "Hva vet vel de om å være uten moren sin," spør jeg trøstende.  "Du vet mer enn alle sammen om å være uten mamma.  Dessuten er det aldri noen som kan bestemme hva du føler.  Det du føler føler du uansett hva andre burde mene om det.  Slik kommer det til å være hele livet." 

Neste uke blir også hektisk.  Mandag skal jeg på jobb utenbys, da kommer svigermor å stepper inn slik hun gjorde sist tirsdag da vi hadde dobbelt opp med foreldremøter.  Jeg er tilbake tirsdag, skal deretter ut på ny jobb torsdag.  Innimellom skal en skokk mailer besvares, fakturaer skal betales, purringer skal sendes, nye kontrakter skal ut, nye møtes skal gjennomføres, og jeg har også en bråte bøker som skal leses.  Det er deilig synes jeg å ha hendene fulle med -- ja, livet rett og slett.  Etter neste uke er det høstferie.  Jeg har ingen oppdrag, skal være på hytta med jentene.  Litt på gården kanskje.  A skal være sammen med oss begge helgene.  Vi skal besøke henne, og jeg skal sitte å skrive på hytta, lage god mat med jentene, gå noen turer og rett og slett bare finne stillheten.