Tirsdag kveld -- hva har vi egentlig lært?

"Jeg vet ikke om jeg føler meg så veldig mye klokere," sier A der vi sitter på hennes nye rom på Cato Senteret i Son. Klokken er halv ti, og jeg har kjørt henne "hjem" etter å ha servert middag på hytta -- gåselever, grillet kylling i dijonmarinade, kantareller i fløtesaus, olivensdampet ris, salat med grillet paprika, og molter med fløte til dessert. Nå sitter A på tempur madrassen på det moderne rommet. Rommet, nesten som et hotellrom, As rom på Sunnaas til å fortone seg som en celle i forhold. Her er det bare rullestolen og fjernstyringen på sengen som forteller oss at vi ikke er på et hotell.

"Alle snakker om at man får så mye ny innsikt, at man lærer seg å sette pris på øyeblikket, at man ser sitt eget liv på en nye måte. Jeg føler at vi fikk alt det da vi fikk jentene. Spesielt etter fem måneder med H på intensiv avdeling, da lærte vi mye. Da lærte jeg leksen min, da fikk jeg virkelig gått livets skole. Men nå, med dette slaget, det føles mere som man må gå ett år omigjen, det føles som om vi har dumpet, at vi må være med på en masse livets skole klasser med ting vi allerede vet, ting vi allerede kan. Jeg føler ingen tegn til depresjon, bare utolmodighet. Føler at jeg kunne ha gjort andre ting. Nyttige ting, istedet for å sitte her. Istedet for å skulle være her i fem uker. Tenk på alt vi kunne ha gjort. Stedene vi kunne ha reist, alt jeg kunne ha fått skrevet, all den hyggen, alt det samværet vi går glipp av. Istedet sitter jeg bare her, kan ikke kjøre bil engang. Fem uker går fort, men alikevel."
"Egentlig føler jeg at alt som er nedenfor halsen fungerer fint. Det er ansiktet jeg er bekymret for. Jeg synes ikke de øvelsene jeg har fått har hjulpet. Jeg er spent på hvordan logopeden her vil gripe det an."

jeg merker at jeg også er spent på det. Der vi sitter å snakker føler jeg kanskje for første gang at jeg har en samtale med den A jeg er gift med og det føles fantastisk. Å se det halve ansiktet som fungerer tilnærmet normalt er som å se et lys i tunnellen. Senest i går føltes det som bekmørke. Da satt jeg alene på hytta, jentene var hos bestemor og bestefar, og jeg så på gamle fotografier av A, bilder tatt på turer i marka, på hytta, på stranden, i selskaper, og jeg gråt som et pisket skinn mens jeg satt å betraktet henne før og nå. Satt alene foran vinduet, så på skogen, så på bildene, gråt, tenkte på hvorfor jeg gråt, tenkte at det var deilig, og at hvis jeg virkelig skulle være ærlig, ja, så syntes jeg dette er forferdelig trist.
Etter en stund reiste jeg meg, helte opp mer espressokaffe fra kannen, jobbet videre med dokumentet jeg skal sende til trykking i morgen, svitsjet tilbake til bildene av min fantastisk vakre kone, gråt mer, hulket virkelig med ansiktet i hendene uten at jeg helt visste hvorfor, men det føltes naturlig, det føltes faktisk ganske befriende, plutselig ikke så trist, jo trist også, men mest befriende, en følelse av at alt er så skjørt, en reaksjon lik den man får hvis man virkelig har fått seg en på tygga og får sjansen til å sette seg ned å kjenne etter.

Jeg tenkte på gårsdagen der jeg satt på Cato i kveld. Nå føltes det deilig igjen, jeg skimtet A bak det ubevegelige øyet, bak gråtelabiliteten, bak slitenheten, bak alt sammen så jeg henne, om enn et øyeblikk, og det ga meg en god følelse en følelse av at alt blir bra igjen.

Til middagen idag holdt jeg en liten tale. "De siste fjorten årene har vært de flotteste i mitt liv," sa jeg. "Ikke en dag av disse årene ville jeg vært foruten. Selv om det har vært noen tøffe tak, selv om det har vært kriser, så har det alikevel vært fantastisk, og jeg er bare så stolt av å være en del av denne fantastiske flotte familien vi har."
Etterpå holdt S en tale, inspirert av stundents alvor. "La oss skåle for håpet," sa hun, "og være takknemlige for det vi har fått og håpefulle for det som ligger foran oss. Jeg vil takke mine foreldre for at dere er verdens beste foreldre. Og H for at du er verdens beste søster. Skål for... eh...livet!" Tiåringen hevet colaglasset, vi hevet våre Ikeavinglass med Clausthaler og skålte.

Nå er det natt. Jeg sitter på soveværelset å skriver. Hører pusten til H som ligger i vår seng inatt. Takket være bloggen har vi fått flere hyggelige hilsner idag. En fra en venn som har vært ute en vinterdag som jeg ble veldig glad for:

"Kjære A og C. Gratulerer med 14 års bryllupsdag. Neppe den dere hadde tenkt dere men hver dag man får er en blessing og smerte, uansett form, og et bevis for at man lever. Nyt dagen og hverandre. /P"