Snakket med A idag morges. "Det er for lite trening," sa hun. Tirsdagen gikk med til overflytting og hun fikk trent lite. Gårsdagen gikk med til samaler med de ulike fagfolkene i de tverrfaglige teamene og heller ikke da fikk hun trent. Idag var hun klar for trening, men det var dårlig med det. "En ´time´med fysioterapeut ble redusert til 20 minutter på ergometersykkel. Det kunne jeg klart selv. En time med psykolog ble redusert til 30 minutter. Ingenting å gjøre mellom 10 og 14 bortsett fra lunch. Venter på synspedagog. Den egentlige fysioterapeuten er på sommerferie. Jeg er er for å trene, ikke for å late meg. Det er jo dumt å være her ute hvis det ikke er noe å gjøre. Jeg forstår jo at det er sommerferie, men folk slutter jo ikke å bli syke av den grunn." Hun låt frustrert på telefonen. "Men vi kan jo se det an til neste uke," sa jeg. "Det kan jo hende at endel flere folk har kommet hjem fra ferie da."
Det føltes uvant å være den som maner til tolmodighet, og det er nok lettere for meg å gjøre det enn for henne som sitter der og kjeder seg. Samtidig slår det meg at det er stor kontrast til USA hvor A fra dag 1. hadde to timer fysioterapi, en time ergoterapi og 2x30 minutter med speech therapy. På lørdag og søndag hadde hun riktignok redusert program, og da var programmet "kun" to timer trening om dagen. I tillegg hadde de egen pedagoger tilstede ved hvert måltid som hjalp til med spising, noe som er vanskelig for mange slagrammede. Til gjengjeld skal det sies at på Ullevål var trenerne bedre enn i USA, og de trente kun en pasient av gangen. Men det norske tilbudet var mindre, og det skjer det tydeligvis ingenting i helgene. Da går man to dager uten noen form for trening. Noen vil kanskje påpeke at i USA har ikke alle forsikring og at det derfor er et råttent system. Men samtidig, det er jo interessant å merke seg at de som har forsikring der i visse tilfeller får et tildels bedre tilbud enn de som har en nasjonal helseforsikring her hjemme.
A gleder seg til å få besøk av de som gidder det. Jeg spurte om det var noe hun ønsket seg. "Nei, det eneste måtte være mat. God mat er en mangelvare." Det er notert. Jeg setter opp en liste over de som vil besøke. Det tar 40 minutter fra byen har vi latt oss fortelle. Å kjøre tar nesten en time.
Det føltes uvant å være den som maner til tolmodighet, og det er nok lettere for meg å gjøre det enn for henne som sitter der og kjeder seg. Samtidig slår det meg at det er stor kontrast til USA hvor A fra dag 1. hadde to timer fysioterapi, en time ergoterapi og 2x30 minutter med speech therapy. På lørdag og søndag hadde hun riktignok redusert program, og da var programmet "kun" to timer trening om dagen. I tillegg hadde de egen pedagoger tilstede ved hvert måltid som hjalp til med spising, noe som er vanskelig for mange slagrammede. Til gjengjeld skal det sies at på Ullevål var trenerne bedre enn i USA, og de trente kun en pasient av gangen. Men det norske tilbudet var mindre, og det skjer det tydeligvis ingenting i helgene. Da går man to dager uten noen form for trening. Noen vil kanskje påpeke at i USA har ikke alle forsikring og at det derfor er et råttent system. Men samtidig, det er jo interessant å merke seg at de som har forsikring der i visse tilfeller får et tildels bedre tilbud enn de som har en nasjonal helseforsikring her hjemme.
A gleder seg til å få besøk av de som gidder det. Jeg spurte om det var noe hun ønsket seg. "Nei, det eneste måtte være mat. God mat er en mangelvare." Det er notert. Jeg setter opp en liste over de som vil besøke. Det tar 40 minutter fra byen har vi latt oss fortelle. Å kjøre tar nesten en time.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.