Lørdag morgen - frokost på Manhattan

Klokken er kvart over elleve, og jeg sitter på en høy stol på en skikkelig NY Diner. En skokk med kortklipte herrer i svette hvite skjorter over hårete begynnende ølmaver og sorte bukser løper rundt og jeg hører desperate rop etter egg -- stekte på den ene siden, på begge sider, med hel plomm, med sprukken plumme, rørt, som eggerøre , bacon, pannekaker med og uten egg, mer kaffe, toast med smør, uten smør, ristede bagels med frø, ferske bagels uten frø, laks, kapers, løk, og kryptiske bestillinger, fremført i hurtig tempo av rutinerte Manhattan familier ute på en frokost lørdag formiddag, gutter i caps på vei hjem fra fest, turister fra nærliggende hoteller, kunstnere, skribenter, FN-ansatte, leger, små barn i alle farger, alle er de her i påvente av rask servering og en god start på en ny dag. Utenfor regner det, hovmesteren tar imot de våte paraplyene alle plutselig har når det regner, og det er en overdøvende leven - hvite tallerkner som stables, folk som ler, roper, kjefter, mobiltelefoner som ringer, barn som skriker, kaffekopper som slåes mot hverandre, gafler som treffer gebiss, som spidder egg, pølser, bacon, som treffer gamle og unge tenner, gummer, lyden av joggesko, tresko, sandaler, treben, proteser mot de harde stenflisene i gulvet. På de gule veggene, sort-hvitt bilder av Brooklyn Bridge, Empire State Building og Crysler Building, blandet med skilt, no smoking, Restrooms, Outgoing Orders Here, Not responsible for personal property, Tipping is not a city in China, et bilde av Obama som holder rund to kelnere, smilende. Rett foran meg kalkulerer travle kelnere hva regningene skal bli på, trykker med svette pekefingre på de store slitte tallene, spesielt femtallet er nedslitt, de veklser sedler med sine kolleger, stikker hvite kulepenner bak øret, stapper wads med grønne dollarsedler i svette lommer, tørker svettedråper av rynkede panner, skyver sort latinohår vekk fra pannen, serverer appelsinjuice fra store burker fra kjøleskap i rustfritt stål, heller i mere sort, tynne traktekaffe, mens unge gutter løper rundt og rydder; slenger halvspiste gigamåltider i grå plastbaljer, hiver oppi kalde pannekaker, pølsesnabber, ommelettrester med tannpirkere og bagler med bitemerke.

Jeg elsker dette sydende livet, dette enorme tempoet hvor alt handler om turnover, få dem inn, gi dem mat, få dem ut. Ikke før er eggett fortært, ligger regningen, face down, på den grønne disken hvor jeg sitter på en høy barliknende stol å leser New York Times. Ikke før har man lagt igjen den siste mynten i tips før det står en annen sulten sjel å venter på din stol.

Jeg falt i seng igår fredag ved ni-tiden etter en enorm biff på Smith and Wollensky på 49 og 3. avenye. Sov til halv åtte, trente på en tredemølle på hotellet mens jeg hørte på "The Ghost Writer" av Philip Roth. Ringte gratis via Vyke.com til A som slappet av på gården. "Det skjer jo ikke så mye her. Det er deilig. Bikkja var glad for å se oss. Jentene suser rundt. Det er fint vær, men ikke så varmt. Hvordan har du det?"
"Jeg kjenner mye på hvordan det føles å være her uten deg," Jeg spaserte rundt på hotellrommet mens jeg snakket. "Det tar meg litt tid å forstå at alt er forandret, at vi ikke er sammen om ting på samme måten, og at det kommer til å ta tid å finne tilbake til det som var. Jeg føler meg alltid så sterk sammen med deg, du er som du har sagt så ofte, den personen som får meg til å bli den versjonen av meg selv jeg liker, og det føles annerledes når du er satt ut av spill."
Var det for brutalt å si det slik? Ville det gi henne en følelse av at hun ikke spilte noen rolle nå? Jeg tvilte på det. Stolte på henne. Hun forstår hva vi snakker om. Dette har vi snakket så mye om, vi har snakket om hva vi betyr for hverandre, og hvordan vi alltid er sterkere sammen.

Ettterpå somlet jeg litt med å gå ut, pakket ut tøy, sorterte kvitteringer. Tenkte på alt jeg skal gjøre idag - dokumenter som skal leses, spørsmål som skal formuleres, en hel workshop som skal planlegges før jeg er klar for dyst mandag ettermiddag. Tenkte på jentene på gården med bestemor og bestefar, A ligger på sofaen mens de ser på tv, mens de løper rundt med hester og høner og katter. Tenkte på hvordan folk over hele verden lever sine liv. Hvordan vi, hver for oss, er små organismer som drømmer om noe, som lengter etter noe, noe som driver oss fremover, som får oss opp om morgenen, som får oss til å glede oss til resultatene, som får oss til å glede oss til hver dag. Og midt oppe i dette -- hvis vi har hatt såpass flaks at vi har fått oss noen påminnelser om hvor fort det hele kan være over, hvor fort alt plutselig kan ta slutt, i møtet med en blodpropp, en bil, en trikk, en blødning, en svulst, eller annen faenskap -- vet vi at det gjelder å ta vare på alle de små øyeblikkene som ligger der å venter på å bli oppdaget, som venter på nytelse, slik jeg nyter å sitte her og drikke enda en kopp kaffe mens morgenrushet av sultne New Yorkere avtar og kelnerne skriver på sine blokker med litt mindre frenetiske fingre, taster med et litt roligere tempo, mens kaffen blir sakte kald og jeg sakte tømmer fingrene for ideer, sakte slipper ting ut av hodet og inn i denne eposten som jeg sender til deg.