Kl. 1740 Sitter på en gresk diner på 6. avenue med en lettcola, samme sted som jeg tok jentene da vi var på dagtur til Manhattan i sommer. Kom til hotellet ved 16-tiden etter en behagelig flytur, vel vitende om at A og jentene er på gården, vel vitende om at de er i gode svigerhender, at alle slapper av, at A får sove, hvile, spise godt, være med de hun er glad i mens far er ute å tjener penger, ute på farten, men hele tiden med klumpen i halsen, hele tiden med en følelse av uvirkelighet som ikke slipper taket. Uansett hvor stort og flott alt er, uansett hvor store biffene er, hvor høye drinkene er, uansett hvor høyt vi flyr, uansett så føles det hele uvirkelig når jeg vet at A sitter hjemme og sliter med å smile symmetrisk, sliter med å holde balansen, med å være seg selv. Vi skulle jo ha vært her sammen! Vi er jo et team! Plutselig hinker jeg rundt på ett ben uten A. Det føles uvirkelig og trist på en lavmelt spareblussaktig måte, døyvet av å være på Manhattan, men samtidig også forsterket fordi det å våkne opp til en vanlig dag, smøre matpakker, lage frokost, få jentene avgårde til skolen, blir helt uvirkelig når dagen avsluttes alene på en kafe på Manhattan som om ingenting hadde skjedd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.