Søndag ettermiddag

Klokken er halv fire, jeg er nettopp ferdig med en lunch på en nesten tom restaurant på Lexington Avenue, rett overfor Hotel Waldorf Astoria i New York. Fra de små høyttalerne i taket siver det ut salsa musikk med svulstige tromboner, synkoperte basslinjer og romantiske mannstemmer som synger på spansk om kjærlighet.

Klokken ener snart ni søndag kveld i Norge, A er antagelig tilbake på Sunnaas, med lapp for øyet, mindre hoven i ansiktet, med litt større kontroll over høyre øye, en millimter nærmere sitt vakre gamle symmetriske smil, en dag nærmere sin vakre latter som sitter å løst, hun har gått tre ganger mellom loven og smia, har spist hjemmeplukkede plommer på gården, har spist klubb med flesk og melk sammen med foreldre og jentene våre, har ligget på sofaen og latt seg dysse i søvn av deilig sakte norsk fjernsyn, har registrert at sommeren er over, har kjent på sin egen balanse, registrert at det går sakte fremover, har snakket med meg på telefonen, fått vite ukens besøksliste på Sunnaas-- fullbooket! -- og har satt øynene på neste mål - ny helg om en uke.

Jeg har snakket med jentene og fått vite at også H ønsker seg en kul fyllepenn, og en nydagbok. Det skrives og leses over en lav sko, og jeg forteller henne om en artikkel i dagens New York Times om fantastiske erfaringer i amerikanske skoler med å la tenåringer selv få velge hva de vil lese istedet for å presse alle til å lese det samme. Dette har gitt kjemperesultater og elevene får lese 30-40 minutter hver dag og skriver egne journaler hvor de trener på å skrive om det de har lest. H blir entusiastisk, og jeg lover å ta med artikkelen hjem.
Igår gikk med til å jobbe på hotellrommet frem til halv seks. Da tok jeg tbanen ned til Greenich Village og traff to gamle venner, Cam, B og Cams kone D. Vi spiste på en hyggelig uterestaurant ved West 4th street, en klassisk Village gate med hus med trapper på utsiden av huset, trær langs fortauet, søplekasser langs fortauet, stabler med gamle bøker langs fortauet, folk som luftet bikkjer, collegestudenter fra NYU, gamle damer med stokk, en kjent men sliten jazzmusiker som ville selge oss sin CD, kort sagt, the Village på sitt beste. D fortalte at hun var en holistisk kokk. "Hva gjør en holistisk kokk?" ville jeg vite. "Jeg drev først med makrobiotisk mat, men gikk senere over til å lage mat for folk som var syke -- folk med kreft eller andre alvorlige sykdommer som trengte å få en bedre balanse i kostholdet. Nå kommer jeg hjem til folk å lager mat for dem. Jeg jobber med sammen med en lege og en akupunktør og lager opplegg for folk, ofte for å forebygge sykdom. Har også jobbet endel med tenåringer og med min egen familie."

Vi snakket om A, og hvorvidt skikkelig mat kan være en faktor i hennes fremgang. "Hvis du vil, kan jeg sende deg oppskrifter på enkel mat du kan lage til A som vil sørge for at hun får den næringen og den ph balansen hun trenger." "Det vil jeg gjerne," sa jeg og hun fikk mitt kort.

Planen var at vi skulle høre på en konsert med to vokalister, bass og gitar. Ved halv ni tiden ble vi vist ned i et trangt kjellerlokale med stoler stablet slik at vi satt enda tettere enn i en Norwegian flight, noe jeg nesten ikke trodde var mulig. Godt utvannede drinker til blodpriser ble servert på små vaklevorne runde bord mens musikken spilte, og vi nøt den billige hvitvinen og den fantastiske musikken. Vi ble til første del var ferdig. B skulle treffe kjærsten sin som bor i Village, og jeg ble kjørt hjem av C&D -- lange avenyer som går rett inn i evigheten i en V av skyskrapere, rekker med trafikklys som skifter i bølger slik at trafikken bare sklir oppover, endeløse rekker av røde lys, gule drosjer og mennesker i alle farger og former på vei til nye mål, på sykkel, til fots, på rulleskøyter, motorsykler og biler -- på vei til sykehus, kjærester, middager, på vei til jobb, fra jobb, til fest, til fødeavdelinger, til måltider, flyplasser, til kriger og ferier, alle på vei til ulike mål, men i takt med lysene som skifter fra rødt til grønt til gult i en evig syklus som aldri stopper, lysene festet i store stålkontruksjoner som lener seg over de brede avenyene som trær i en jungel, som bare står der mens livet passerer, stadig nye mennesker, nye generasjoner, nye biler, ny musikk.

På 50. gate steg ut, takke for en hyggelig kveld, og kom meg iseng ved halv tolv tiden, ukjørt og lykkelig over å være her, lykkelig over å vite at alle er trygt på plass hjemme.

Om etpar times tid skal jeg treffe Cy, Cl og barna til middag. Jeg gleder meg til å se dem, gleder meg til å fortelle hvor bra jeg synes det går med A, og er spent på å høre siste nytt fra frontlinjene i corporate amerika, jeg vet at Cl har hatt negative oppslag i selveste New York Times, at han har blitt hengt ut i Meet the Press og er spent på å høre hans versjon.