Fredag morgen

Kl. 0945. Mens jeg sitter her i loungen på Gardemoen, ligger A inne i et stort metallrør - en stor magnet egentlig -- strippet for alle metallgjenstander, omgitt av mennesker i hvite og grønne sykehusklær, antagelig hardt konsentrerende på at hun ikke skal få panikk der hun skal ligge fullstendig rolig mens magneten lager pannekakeutsnitt av hjernen slik at nevrokirurgene kan se om det har vært endringer siste trettidøgn. Det skal også gjøres undersøkelser med kontrastveske i hjernen hennes idag. Jeg fikk forklart hvordan det foregår da det ble gjort tidligere i sommer i USA, men jeg forsøker å ikke tenke på det. Jeg ikke engang tatt mandlene, har aldri vært syk, men å være kjekk på andres vegne, "dettte går så fint," kan jeg si, men hadde det vært meg vet jeg ikke helt hva jeg ville gjort. Å ligge inne i et rør som omkranser kroppen. Har du blitt skutt noengang spør de før de stapper deg inn med empatiske hender. Har du metallgjenstander i kroppen?

Første gang jeg hørte spørsmålet, skvatt jeg. Tanken på at noen faktisk har vært utsatt for skyting opplevdes plutselig som veldig nært og veldig brutalt. Første gang jeg hørte spørsmålet forsøkte jeg å forestille meg hva som ville skje hvis du forsøker å smugle metall inn i en MRI maskin. Vil da den store magneten suge metallbitene rett ut av kroppen? Ville de da, hvis man så dem i sakte film, begynne som en bule i huden som ble sakte spissere, som om man satte opp et telt med en påle i midten, ville man da se huden som presses utover til den brister, i sakte film altså, se den skjulte metallgjenstanden, kulen, eller haglet fra bomskuddet på rypejakt, var det høsten 78?, plutselig kommer det til overflaten, ut av huden som en slags hjem-til-mor, alle magneters mor som trekker de små partiklene til seg, som trekker dem ut av huden, ut av kroppen, frem i lyset? Hva med metall i tennene, tenkte jeg da jeg var med A til MRI maskinen i USA. Der spør de jo mere direkte om du har vært i noen skuddvekslinger i det siste. I nærheten av noen bomber? Ingen improviserte eksplosive gjenstander, eller IED´s som det visstnok heter på fagspråket, men de spurte ikke om tennene. Om man hadde metall i tennene. Kanskje folk ikke har den type metall som reagerer på magneter i munnen? Det ville i såfall ha vært en ubehagelig følelse -- å ligge der inne og plutselig kjenne at flere av tennene begynner å bevege seg mot en ekstern magnet! En ting er nå hvis magneten er foran ansiktet, altså hvis metallet i tennene trekkes utover på forsiden, slik at munnen buler ut -- nesten som om man skulle kysse noen før metallet bresses ut av den tynne huden på forsiden. Noe helt annet ville det være hvis den store magneten var på siden av hodet, eller enda værre, over hodet, eller bak, slik at tennene, eller rettere sagt, metallet i tennene, ville rive seg løs fra ens egne tenner, eller kanskje tennene ville følge med på kjøpet, røskes løs, presses oppover mot ganen, eller bakover mot nakken. Hvordan ville det settt ut i slomo?

Vel, A er altså på sykehuset , kjørt dit med Oslo Taxi idag morges, av en hyggelig ung mann, fra Somalia tippet jeg, med stort skjegg og en hvit kalott på hodet, som lovet at han "skulle prøve" å hjelpe henne inn, han sa dette mens han holdt døren åpen for henne, hun stavrende på sine staver, mer symmetrisk i ansiktet enn på lenge, men fremdeles ustø, fremdeles litt i samme positur som barn har når de står ustøtt på ski fordi de er redde for å falle og foreldrene roper "inn med rumpa!" Jeg vurderte å presse ham, tenkte jeg skulle si, "prøve er ikke godt nok, kan vi stole på deg eller ikke," men optet istedet for å smile tilbake, og gi A en klem.
Idet A satte seg inn, kom en nabo, K løpende bort og ga A en klem. "Vi savner deg veldig, vi gleder oss til å se deg her snart" sa K, og umidellbart begynte A å gråte, helt plutselig, slik hun gjør når hun konsentrerer seg på å holde masken, og noe uventet skjer, noen hun er glad for å se, noen hun ikke har sett på en stund. Gråten kommer så plutselig og like plutselig borte igjen, så hurtig skjer det hele at det kun er vi som kjenner henne godt som kan observere reaksjonen.
Idet hun er vel plassert i drosjen, holder jeg høyre hånd i den lille sprekken mellom det åpne vinduet og drosjetaket og sier, "du er tapper, dette får du til."

Jeg var oppe seks idag etter en halvtimes slosskamp med snooze funksjonen på mobilen min. Fikk pakket klær før noen våknet, fikk tatt meg en dusj, barbert meg med skum og en litt sløv høvel, pusset med den elektriske tannbørsten, fargekodet, rød for mor, blå for far, gul og grønn for jentene. A stod opp kvart på syv, klarte å gå til badet på egenhånd, kommenterte den uklippede plenen på vei fra sengen, "det står nok ikke på toppen av listen min akkurat nå," sa jeg. "Jeg må innrømme jeg ikke føler meg særlig lekker akkurat nå," sa A mens hun var på vei inn på badet. "Men jeg vet at jeg kommer til å bli fin igjen. Det bare tar så lang tid."

Jeg stekte bacon til alle før jeg kom på at A skulle faste. Serverte jentene frokost, smurte matpakker, helte i vann med isbiter til H, te med litt sukker til S, brødet baket og levert av M som H virkelig likte på hennes matpakke. Klokken kvart på åtte dro H. Åtte ringte jeg etter taxi. Kvart over var huset tomt.

Dette er kanskje kjedelig å høre om? Om dagliglivet når ingenting er dagligdags. For meg er dette en prossess -- å forstå hva som har skjedd, å forstå hva som kan komme til å skje, å forstå hva det kan bety, hvilke muligheter det kan by på, hvilke trusler det innebærer, hvilke dører som åpner seg og hvilke som smeller igjen.

Kl. 1010. A ringer. "Da er jeg ferdig med undersøkelsen. Alt gikk greit. Litt kjappere her enn i USA. Intravenøs kontrastveske i armen, ikke noe problem, nå er jeg skrubbsulten og går å spiser meg en bedre frokost. Ikke glem å ta blodfortynnende." Vi legger på, og jeg tenker at jeg er verdens heldigste er gift med A.