Torsdag kveld -- alle sover

I kveld er A her hjemme - i påvente av en ny hjernescan i morgen.  "Må jeg faste?" spurte hun meg igår, og jeg ringte sykehuset og sjekket.  "Det vet vi ikke, det er Sunnaas´ jobb å gi beskjed om det," var meldingen fra den vennlige pleieren på hjerneslagposten. Jeg ga A beskjed om å sjekke på Sunnaas, men der visste de ingenting. Litt mer undersøkelse viste at hun må faste fra midnatt.  Det er om etpar timer. 

I morgen må hun ta taxi til sykehuset fordi jeg må rekke flyet til USA.  Jentene skal serveres frokost, A like så, og jeg har ikke begynt å pakke.  Tror jeg legger meg nå og pakker i morgen tidlig før de andre våkner.  Regner med at de andre må vekkes ved halvsyvtiden for å rekke alt som skal gjøres:  pakking til USA (pass, treningstøy, skift, iPod til flyet, adresse til hotellet, dokumenter, lesestoff etc.), vekking av jenter, drypping av øye, morgensprøyte (lagt frem idag), dusj med stol, frokost til jentene (egg og bacon), matpakker, forkle til S som skal ha skolekjøkken, rydding av hus til B kommer for å vaske, servere te, rydde lett så det ikke ser for bombet ut før svigermor kommer i morgen for å ta med jentene og A til gården, huske å ringe etter taxi til A, taxi til meg, gi alle en klem og så komme seg avgårde til Gardemoen. 

Egentlig gleder jeg meg veldig til å komme meg helt vekk.  I hele helgen skal jeg bare forberede jobben på mandag og tirsdag i USA og foredraget jeg skal holde i Norge på torsdag.  Jeg har en middagsavtale på lørdag, og ellers en fullstendig blank kalender.  Jeg gleder meg til frokost på gresk diner -- med en fet New York Times, løping i Central Park, lukten av pretzels fra gateselgerne på Grand Army Platza (hjørnet av 59th og 5th Ave), verdens beste jazzklubber, sitte på en benk og se folk gå forbi skal jeg gjøre, se opp på de høye husene hvor jeg pleide å jobbe for 20 år siden, tenke på jentene hjemme, glede meg over å være helt for meg selv, glede meg over at jeg har dem å glede meg til å se, glede meg over at jeg idet minste er frisk, glede meg over at jeg har nok å gjøre, at A gjør fremskritt -- idag var hun støere i ganglaget enn på lenge (selv om det er langt igjen), glede meg over at A er på Sunnaas, at ting er på skinner, at det går fremover, at vi har så mye å glede oss til.

Jeg var på en stor bransjefest idag, masse folk, og jeg traff en jeg jobbet sammen med for mange år siden, Y, som fortalte meg at hennes mor fikk slag da hun var 12 og moren var 40.  "Det gikk helt fint med henne," sa Y.  "Hun ble helt seg selv igjen."  "Hvordan tok du det," spurte jeg.  "Nei, det var veldig tøft for meg," svarte hun, og jeg tenkte, idet hun svevet videre i mylderet av mennesker at jeg gjerne skulle ha hørt litt mer om akkurat det fordi jeg forsøker å forstå mer av hvordan mine barn egentlig har det og hva jeg kan gjøre for å gjøre det lettere for dem å være uten mamma.  Men, den gode nyheten var at hun ble frisk.  Jeg samler på slike gode historier.