Tjuvtur ut av sykehuset

Det føltes som å skulke skolen.
- Kan jeg ta henne på en tur ut av bygningen, spurte jeg pleieren etter at jeg hadde fått A i en rullestol.
- Nei, det kan vi desverre ikke tillate, svarte hun vennlig
- Du må ikke spørre om det, du må bare gjøre det, sa A indignert.
Jeg rullet henne rolig mot heisen, ned til 1. etasje, bort den lange korridoren, deretter ut døren, varmen, en vakt så mistenksomt på oss, jeg oppdaget plutselig As armbånd, kunne han se armbåndet. Han begynte å gå mot oss, blanke sko, gule gullstriper i buksen, press i de sorte buksene, walkietalkie i den ene hånden. Jeg merket at jeg spente meg. Han gikk rett forbi oss, enset oss ikke engang.
Jeg trillet A ned til blomstene.
- Kjenner du lukten?
- Ja, det er ikke noe i veien med luktesansen. Nå gjelder det bare å bli frisk.
Etter at vi har vært ute, tar jeg bilder av henne. Sender hjem til mor og far, A som ser inn i kamera med to øyne som ser i ulike retninger, et skeivt smil, nesten fandenivoldsk. Vi triller bort til kaffebaren.
- Bare sukker her jo, sier A tørt. - Mye tjukke mennesker. Det er vanskelig å forstå hva hun sier. Hun snakker kjapt for å spare pust. Venstre side av munnen er liksom ikke med.
- Er du sliten? Vi står ved heisen nå, på vei opp.
- Nei, det går fint. Jeg ruller henne inn i heisen, en dame med en kaffe i hånden og stetoskop rundt halsen ser på meg spørrende. - Five please, sier jeg.
Vel tilbake står maten å venter på henne. Mer purre, kjøttboller, pasta, et hakk bedre idag. Pleieren som leverer maten spør om jeg skal blogge om maten idag også.
- Den er god idag, sier A til pleieren.
- Vi blogger bare når den suger, sier jeg. - Til skrekk og advarsel for andre som lurer på om det er ok å bli syk i New Jersey.