Brev fra A: Fortsatt i ørska.

Dag fem: Våknet som vanlig ved tretiden i natt da de rundvasket damen i sengen ved siden av.  Her ble det ikke tatt noen smålige hensyn.  Hun gryntet og bar seg mens jeg lå vidvåken å hørte på og irriterte meg over lyset.  Nattmørket er ikke så vanskelig her.  Det er mørkt fra nitiden om kvelden til seks om morgenen. 

Neste dag.  Så er det å få tiden til å gå frem til åtte.  Da går det an å stå opp.  Ikke kan jeg lese.  Ikke har jeg orket å se på tv.  Ikke har jeg orket å undersøke gode radiokanaler.  Så her ligger jeg da å ser ut i luften uten å egentlig se noe som helst.  Litt soving blir det jo, men jeg beveger meg ut og inn av drøm og virkelighet og vet ikke helt hva som er hva.  Idag natt drømte jeg for eksempel at S. stod å ventet på meg utenfor døra og jeg MÅTTE opp å hente henne.  Sånt blir man ikke popuær av -- man kan jo falle! 
 
Rundt åtte klarer jeg ikke lenger.  Idag insisterte jeg på å kle på meg selv.  Pleierne var sterkt sjokkert: Jeg kan jo falle!  De lot meg forstå at det ikke var bare bare.  Jeg fikk kjempet meg igjennom frokosten som var havregrøt (uten smak), french toast med syrup og tjukk melk (for at jeg skal føle hva jeg svelger), juice og venting på at fysioterapeuten skal dukke opp.  En time med trening og ustø gåstolgange langs korridorene og jeg er helt utslitt.  Samtidig virrer verden rundt og rundt og jeg har to øyne som lever i ulike verdener.  Jeg blingser på kryss og tvers og signalene fra øynene er motstridende. 

Jeg ble flyttet til et annet rom fordi jeg er en umulig pasient.  Reiser meg opp for å sjangle på do alene (med fare for å falle).  Det skal vi som kjent ikke ha noe av.  En slags trøst er at legen har full forståelse for at jeg ikke vil ligge stille å kjede meg, og at jeg vil i rehabilitering så snart som mulig. 

Det er veldig deilig å få hilsner fra Norge.  Jeg kjenner at jeg er for gammel til å bo i USA og gleder meg veldig til å komme hjem.   Beste hilsen fra A.