Tirsdag - savner hverdagen

0906301245 Bernardville Inn - lunch.
Cy er hos A idag, ringte og sa at hun var i speach theraphy.
- A virkelig smart, sa hun på telefonen da jeg snakket med henne tidligere idag. - Det går veldig bra med henne.

Nå sitter jeg å venter på mat på en kafe. Jeg vet fra tidligere kriser at jeg ikke klarer å være rasjonell og flink hvis jeg ikke får tid for meg selv. Innimellom må jeg bare sitte på en kafe, bare kjenne sommervinden som treffer ansiktet mitt der jeg sitter å tenker på A, på en helt annen A enn den som sank sammen på gulvet hos Cl og Cy, en A som ikke snakker tydelig, som er tapper men også sliten, som trenger hjelp. Det er noe helt annet, og det krever at jeg går inn i en annen rolle, at jeg blir klippen hun kan støtte seg på.

Jeg skal hente jentene om en time på Newark. De kommer med flyet fra Oslo, og jeg ser dem der de kommer ut -- slitne, men glade over å se meg, jeg på gråten over å se dem, dette kommer til å gå bra, vil jeg si, dette kommer til å gå fint, og jeg føler mer og mer selv at jeg ikke tuller, at det kommer til å gå fint, at vi kommer til å komme oss tilbake dit vi var, vi kommer til å kunne gå i trapper, vi kommer til å sitte på sene kvelder å se utover skogen, vi kommer til å kunne bo på hytta vår, vi kommer til å kunne gå turer med bikkja igjen.

Det er faktisk hverdagen man savner mest når man er i krise. Det er den man innser at man ikke har satt nok pris på. Hverdager er undervurdert. Hverdager hvor det ikke skjer noe spesielt, hvor vi står opp, pusser tenner, spiser frokost, sier farvel, gir hverandre en klem før noen skal på jobb, noen på skole, noen skal jobbe hjemme og vi vet at vi ser hverandre til en helt vanlig middag, en helt vanlig kveld med lekselesing og høytlesing, med samtaler og alle de tingene vi gjør (og har tid til når vi ikke har tv), før man rydder huset til en ny dag, før man tilslutt faller i seng, med et forsett om å legge seg tidlig, om å lese, noe man knapt rekker og det siste man tenker, det siste jeg tenker er at jeg er heldig, "vi er heldige vi," pleier jeg å si til A hver kveld før vi sovner, og ofte svarer ikke A fordi hun allerede har sovnet.

Men nå sitter jeg her, på en restaurant i Bernardsville, har bestilt en hamburger, kjenner melkesyren etter løpeturen, gleder meg til å ta fatt på attføringen, gleder meg til å se familien, gleder meg til å lese dagens avis, gleder meg over at vi er i live, ja i det hele tatt, nesten litt patetisk glede, og ro over at ting er i orden, at forsikringssselskapet har vært flinke faktisk, ja jeg vil gi dem litt ros idag. Riktignok har jeg fikset sted å bo, bil, flybilletter til familien og alle kontaktene med sykehuset. Men de er fokusert på at ting skal gå greit, de har godtatt at hun har blitt flyttet over, det har aldri vært noe mas om kostnader annet en liten krangling om de skulle betale to eller tre flybilletter. Den ga de seg på etter kort tid, og nå er jeg rolig, jeg trenger ikke å fokusere på økonomi men kan tenke på de nære tingene, og det gjør meg rolig, fokusert.