A ligger m S på armen - utkjørt etter første dag med rehabilitering

Kl. 19 på Atlantic Rehab Facility. Sidsel og jeg er tilbake etter å ha spist middag hos Cy. Jeg hører bare lyden av luftkondisjoneringsannlegget, A´s pust som går jevnt fra sengen, det er snart mørkt utenfor og S som nettopp har kommet fra Norge sammen med storesøster H og G, ligger inntil henne i den store sykehussengen og hun stryker forsiktig sine små hender over As voksne. A har en lapp for høyre øye, en sort lapp, nesten som en sjørøver, bortsett fra de røde designerbrillene og det korte hippe håret. Presten med de nye knærene i sengen ved siden av er også ute som et lys. Det har vært en tøff dag.

Da Cy kom idag morges fikk hun vite at A våknet midt på natten og luktet røykt. Hun vekket presten, fikk fatt på pleieren, og ville pelle seg ut! Hun hadde vært ganske aggressiv og insistert på at de måtte komme seg ut. De hadde flyttet henne midlertidig til et annet rom, men nå er vi tilbake her. Senere idag snakket jeg med oversykeplereien og fikk en litt annen historie.
- Jeg var ikke her inatt, sa hun etter å ha trukket meg inn i et avlukket rom, et møtelokale. Mørk mahogny interør. Fra hva jeg har lest, våknet hun med hallusinasjoner. Det hadde visstnok med deg og dine barn å gjøre, hele hennes verden opplevet hun på en måte som truet, hun var veldig redd, og to pleiere måtte gå med henne mellom seg for å få henne til å forstå hvor hun var og at hun var i trygge hender. De fikk roet henne ned, men hun var veldig redd. Dette er noe vi ikke helt klarer å tyde fordi det er atypisk for den lidelsen hun er innlagt for. Jeg merker at jeg er ukomfortabel.

Men nå er jeg her hos A. Hun er dødssliten etter tre timer med trening med logoped og fysioterapi. I morgen skal jeg også være med, nå håper jeg at vi skal komme inn i en daglig rutine og at ting skal bli litt bedre hver dag.

- Mamma, er du våken, spør S forsiktig.
- Ja, sier A i søvne. Hørest det ut som. Jeg ser at S koser med hånden hennes, stryker henne over håret, forsiktig.

Jeg tenker at S må være trøtt. Jeg hentet dem på flyplassen i dag kl. 1430. Jentene fikk vite igår kveld at de skulle til USA, ingen tid til å glede seg, ingen tid til å pakke.
- Er det alt dere har med dere, spurte jeg da jeg møtte dem i Terminal C idag. Direkte flight fra Oslo. En koffert og en bag. Tre personer som skal være her på ubestemt tid.
- Jepp, det er det hele, sa H stolt.

Jeg har forsøkt å gi jentene informasjonen om A gradvis. I små drypp. S var alene på leir for første gang i forrige uke. Hun fikk først vite at A hadde "litt hodepine", deretter at hun hadde "veldig vondt i hodet", og først da hun var hjemme hos bestemor og bestefar fikk hun vite at mamma var på sykehuset i USA.
- Blir det ikke noen sommerferie, spurte hun på telefonen med sår stemme. - Mamma har jo lovet at hun skal være med oss å kjøpe sommerkjoler. Hun har jo lovet det!
Men på samme måte som jeg har skjermet dem, har de også skjermet meg for sin egen reaksjon. Når jeg treffer dem på flyplassen, er det nesten som om de vil trøste meg, de tar meg i hendene, 10 og 14 år er de, og holder meg, som om de vil trøste meg. Da jeg tok i mot dem i terminalen før idag, merket jeg at gråten satt som en bakt potet i halsen, men jeg måtte jo være sterk for dem!

Vi dro rett fra flyplassen til rehab for å se A. Det var ikke noe spørsmål om vi skulle dra "hjem" for å sette fra oss bagasjen. Nei, se mamma først.

Hun sto å trente da vi kom litt før kl. 15. "Danset" med en trener. Rundt om i gymsalen lå det mennesker i ulike posisjoner, utmattede av trening, mens noen var ute på gulvet, trenende med hver sin trener. A fikk omfavne jentene etter tur. Fikk sette seg en i en rullestol. Ble rullet tilbake til rommet, fikk vippe seg over i sengen med litt hjelp, fikk sitte å holde rundt jentene, med sin egen mamma sittende rett overfor. Alle var rolige. Ingen gråt. Ingen ville skremme noen.
- Mamma, jeg ble brent av en manet igår. Det er så varmt i Oslo. - Har du sett de fine øreringene jeg fikk av tante K.

Da vi skulle dra, ville A gjerne være med hjem. Jeg snakket med pleieren. Nei, jeg tror ikke det er en god ide, sa hun strengt. - Det er høyst uvanlig etter en dag her. Hun er på en spesiell diett med bare most mat og fortykkede væsker. - Kan dere håndtere henne, ville hun vite. "Nei, jeg tror det er for tidlig" sa jeg. Vi ble enige om det.

Kl. 2110 "Hjemme". Nå sover atlanterhavsfarerne. S var sliten på vei hjem fra besøket hos A i kveld. H ble ikke med, lekte med datteren i huset her istedet, Tate.
- Jeg vil ha mamma slik hun var før, sa S da vi satt i den gigantiske bilen vi har fått låne.
- Hun kommer til å bli slik hun var, svarer jeg.
- Lover du?
- Nei, jeg kan jo ikke love noe, men jeg håper jo, og tror jo at hun skal bli bedre.
- Det er ingen som kan brette klær som mamma. Ingen som lager så god mat. Hun vasker alle klærene våre.
- Jeg kan jo gjøre det.
- Du kan jo ikke vaske klær, pappa. Du kan jo ikke brette klær. Du kan jo såvidt brette servietter.
Der fikk jeg den.
- Men hva er det viktigste med mamma?
- At hun er glad i oss. Tror du hun kommer til å fortsette å være det?
- Fortsette? Hun er glad i dere - mer enn noen gang.
Vi snakker om dette på veien hjem, hva som er det beste vi vet med mamma -- at hun ordner opp, at hun lager god mat, at hun alltid er så blid, at hun liker å holde på i hagen, at hun bretter så fint tøy, at hun lager gode kaker, at vi har det så hyggelig, at hun lager så god ris.
- Jeg kan lage sånn ris, sier jeg.
- Nei, ingen kan lage sånn ris som mamma, sier S bestemt.
Når vi kommer hjem, sover H på sengen med alle klærene på, hun ser ut som en av de sovende fra Vesuv, borte midt i en setning. Boff. Jeg kler av henne, får av S klærene, vi dropper tannpussen i kveld, pappa, sier hun, og hopper i sengen med H som allerede har sovnet igjen. Idet jeg skal gå våkner hun. Nattaklem, sier hun, og hun klemmer meg og holder meg lenge. S gjør det samme, tårene kommer, endelig kommer tårene.
- Jeg savner mamma, sier hun mens hun holder rundt meg, og jeg sier at det gjør jeg også, men at jeg er glad jeg har dere her, sier jeg, deilig å ha dere, nå skal vi få mamma friskt, det er det som er jobben vår nå, ikke noe annet som teller, bare det.

Hele huset sover. Jeg har bedt dem ringe meg fra ARF hvis noe skjer i løpet av natten. Jeg er bare 15 minutter unna og kan få roet henne ned hvis noe skulle skje. Nå skal jeg sove. Jeg har vært stuptrøtt i hele dag. Jeg har lyst til å senke guarden men vet at det ikke er over enda. Men jeg begynner å forstå hva som har skjedd, det begynner å sige inn over meg, at dette skal ta lang tid, lang tid, men at det kan gå veldig bra.

Jeg har også fått mange mailer og teksmeldinger. Det er vill begeistring for bloggen fordi den gjør alle oppdatert. Det er deilig, men jeg er usikker på hvor mye jeg kan si uten å være utleverende, uten å si noe som A ikke vil at jeg skal si. Vi er åpne om det som skjer, det er deilig, det er frigjørende, men det kan tippe over, jeg kan si for mye, og det vil jeg ikke, men som sagt, dette er en måte å avreagere på, det er også en måte å slippe å måtte fortelle ting om og om igjen på, noe som er ekstra belastende, pluss at da skal jeg også trøste, og jeg klarer ikke helt å trøste for mange andre akkurat nå, det er nok å henge fingrene i her, kreftene skal brukes på jentene og på A og på å skrive som en slags, ja, du forstår. Jeg svarer ikke på mailene jeg får, ei heller tekstene. Ikke fordi jeg ikke setter pris på dem. Det er veldig deilig å ha som mange som backer oss opp. Men jeg sparer på kreftene.

Jeg har ikke orket å tenke på hvor mye jeg har savnet jentene før de stod der i dag.