Er litt forvirrende: Å sitte i New Jersey med to halve øye og en kropp som ikke funker. Det er rart å gå fra å være relativt godt trent, å være relativt i stand til å ta vare på seg selv, til å ikke kunne gjøre noe selv. Det er såvidt jeg får lov til å gå på do uten at noen skal hjelpe meg, av redsel for at jeg skal bli liggende på gulvet i en pøl. Leger og sykepleiere er som de er; noen er hyggelige, noen ikke så hyggelige. Når man er nede for telling er man litt som barn på buss alene -- noen voksne tar seg friheter når de tror seg usett.
Ellers er jeg "heldig" som har fått slag akkurat her -- midt i New Jerseys nettverk av medisinsk kompetanse, hvor legene kappes om å overgå hverandre i ekspertise. Om det blir bedre av den grunn skal være usagt. Oppdater blir vi ihvertfall.
Moralen er høy, humøret er godt, men språket er dårlig. Jeg tenker ikke saktere, men formuleringen av ord tar lengre tid. Jeg har fått beskjed om å trene på å åpne munnen, stikke ut tungen, smile bredt, gape høyt, synge vokaler og si sakte: P-T-K, og - B-D-G. Hvis noen kan teksten om Ibsens Ripsbusker og andre buskvekster så legg den igjen her så jeg får noe å trene på. Noen kommer ihvertfall til å forstå meg etterhvert, (noen vil kanskje bli glad for at jeg ikke snakker så mye;-).
Vi regner med etpar ufrivillige "ferieuker" her, men håper å sees på hytta i juli.
Takk for alle oppmuntrende ord, klemmer og stryk over kinnet (som jeg ikke har noe følelse i).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.