Hos A - søndag

Ankom sykehuset nå, til en hissig A som krangler med pleieren som har flyttet henne fordi alle er bekymret for at hun skal spasere på egenhånd og falle.
- Hun er så impulsiv og motivert, sier pleieren, unnskyldende, - men vi kan ikke ta sjansen på at hun faller, og hun er så ulydig, hun vil ikke gjøre som vi sier. Pleieren er noen og tyve, vennlig, profesjonell, og i bakgrunnen hører jeg lyden av fjernsynet til naboen, en reklame for Kentucky Fried Chicken, en mann som sier "call today", jeg hører lyden av naboen som sier, - så det betyr at jeg ikke får dra hjem i morgen i morgen heller?
Ellers, de vanlige sykehuslydene -- bip bip, noen som blir ropt opp over en interkom, lyden av profesjonelle skosåler som beveger seg resolutt, taktfast over den nyvaskede sykehusgulvet, noen som roper, ulike elektroniske lyder, en kakafoni, som fulgesang i en urskog av sykdom -- alle disse apparatene som kaller på sine operatører som varsler om farer eller batterier som må skiftes. Hva vet vel jeg?
A er også sint på meg.
- Du har jo vært her i times, jeg har hørt stemmen din, sier hun, har hørt at du har snakket med legen. Hvorfor snakker dere om meg når jeg ikke er tilstede?
Jeg forsikrer henne om at jeg nettopp har kommet.
- Jeg innbiller meg ting, sier hun. Jeg trodde plutselig at S var her, var helt sikker på at hun var her, insisterte på å få snakke med henne, men pleierne var strenge, uvennelige, og ba meg om å legge meg ned.
- Jeg blir så irritert, sier hun. Jeg bare sitter her, jeg får ikke trent, dette kommer til å ta så lang tid.
Jeg ser at tårene strømmer, klemmer henne,
- Jeg kommer til å være rett ved siden av deg hele tiden. Jeg kjenner tårene hennes mot kinnet mitt. - Jeg kom sent idag fordi jeg har arrangert for flybilletter til jentene. De og G kommer i løpet av få dager. Vi bor hos Cl. og Cy. De skal på ferie snart og da har vi hele huset for oss selv.
Jeg merker at A har mer energi idag, men at hun også er i ferd med å forstå hva som har skjedd med henne, at hun kommer til å måtte trene iherdig for å bli seg selv igjen. At ingen kan si noe om hva som midlertidig og hva som er permanent. Mailene med støtte erklæringer og historier om folk som har blitt helt bra igjen strømmer inn.

kl. 1425. Jeg sitter i kafeteriaen på sykehuset å spiser en kjapp lunch. Egentlig er det en slags frokost fordi jeg ikke rakk det idag. Men jeg rakk en løpetur og det føles godt. Jeg tenker at jeg kanskje bare bude holde meg til korte oppdateringer om A, men jeg har en slags terapeutisk glede ved å skrive akkurat nå, det er en måte å håndtere stress på, en måte å holde gråten litt på avstand, en måte å holde meg selv opp på.
Ikke slik å forstå at jeg ikke står godt på mine ben. Jeg føler at jeg har ganske god kontroll, at jeg er åpen til alt som KAN skje. At jeg er klar for å trene sammen med A, at jeg har det som trengs, at jeg gjør det som må gjøres, at jeg ser forskjellen på de tingene jeg kan påvirke og de tingene jeg ikke kan påvirke.
Jeg hadde en samtale med en lege venn av A i Norge idag. Han rådet meg til å få en samtale med ansvarshavende lege her - den personen som har ansvaret for As behandling. Jeg har nå fått nummeret til den nevrokirurgiske avdelingen som har ansvaret og skal forsøke å få til et møte med dem i morgen slik at jeg kan forstå mer av hva slags opplegg til tenker å legge opp for henne.
Idag morges løp jeg en runde i området der vi bor. Gigantiske slott med parker rundt, lange oppkjørseler, dyre bildeer og endeløse nyklippede grønne plener. Jeg stoppet å pratet med en australsk grunder som var ute å luftet hunden. Det er rart, men oppe i alt dette følerer jeg meg levende, lykkelig, generøs, små ting gleder meg på en annen måte, det er som om den sårbarheten i oss alle som As tillstand har minnet meg på gjør at jeg ser folk på en annen måte, at jeg gleder meg over små ting på en annen måte.
Da jeg kom tilbake serverte Cl kaffe og fortalte at han hadde snakket med sin spesialistvenn i Atlanta, Owen som er leder for landets ledende stroke unit som ligger der.
- Hvis jeg først skulle hatt et slag, hadde Owen sagt, er det helt klart at jeg ville hatt det slaget A har fått. Ikke for å bagatellisere, men hun har vært usedvanlig heldig og det går usedvanlig bra med henne. Fra hva jeg kan se på bildene, har blødningen - i den grad den har gjort skade -- gjort det i et område som kan behandles lettere fordi det ligger i ytterkanten av hjernen, og i et område som ikke påvirker det kognitive. Clive hadde sendt ham bildene tidligere.
Cl forteller mer om slag.
- I 1980 hadde vi det samme apparatet i forhold til hjerteslag som vi idag har for hjerneslag, forteller han. - Jeg husker at i 1980 hadde vi ingen behandling for hjerteslag. Vi tok folk inn, ga dem smertestillende og fikk roet dem ned, og etter det var det lite vi egentlig kunne gjøre for dem. Idag har vi muligheter til å gi kjemikalier som tynner ut blodet, vi kan blokkere ut ting og dødligheten ved hjerteslag har falt fra 18% i 1980 til ca. 2-3% idag. Men når det gjelder hjerneslag, er vi omtrent der vi var med hjerter i 1980. Da A kom inn, tok de imot henne, tok bilder, ventet 45 minutter, tok bilder (catscan) igjen og påviste at blødningen hadde stoppet. Etter det har de ikke gjort mye fordi de ikke kan gjøre mye. De overvåker puls, blodtrykk og de vanlige tingene, men hva kan de evt. gjøre?
På vei til sykehuset idag tenker jeg at vi nå skal ta best mulig vare på A. Det betyr a) starte attføring, b) finne ut hva som har forårsaket blødningen, og c) få henne hjem til Norge såsnart hun kan transporteres.
- Regn med ambulansefly, sier vår norske legevenn, som tilfører at Rikshospitalet er helt i verdenstoppen når det gjelder nevrokirurgisk behandling. Jeg merker at det kiler i maven ved tanken på å fly lite fly til Norge, og at jeg gjerne vil men ikke helt klarer å tro på at vi i Norge er verdensledende på slag. Jeg tenker at det ikke bare handler om utstyr men også om trening -- der de får inn flest tilfeller vil de også være best trent til å håndtere dette. Og som i andre fag handler nok medisin også vel så mye om trening som det handler om å ha de rette maskinene. Men samtidig er det betryggende å høre, takk M for at du tok deg tid til å snakke med meg idag morges. Det var faktisk overraskende bra for meg.
A skal diktere meg et nytt brev nå. Det kommer snart.