Kortversjonen: Legesamtalen på formiddagen var oppløftende. Den akutte krisen er over. A kan spise, neste store undersøkelse er først om tre uker, blodverdier er fine og hun blir klarere og gladere for hver time som går. Legesamtalen, tatt opp på mobilen og umiddelbart delt med utvalgte legevenner, resulterte i umiddelbare og positive tilbakemeldinger. Jeg forlot A oppløftet og ringte foreldrene fra bilen på vei hjem. Senere på dagen er de hos henne, tydelige glade for å se henne etter en jævlig uke. Jentene og jeg var nede på kvelden, A fullstendig klar i toppen, i godt humør, rett og slett sitt gamle jeg, bare litt tynnere, litt slitnere, men med merkbart mer energi enn på morgenkvisten. Jentene, lettede, glade. Men: det er for tidlig å besøke eller sende meldinger til A.
English: A is no longer in critical condition and she is rapidly becoming her old self. With the bleeding stopped and the bypass working, she is eating, sleeping, mentally alert and optimistic again. Seven years of daily workouts following her stroke in 2009 has paid off. Chosing to be an optimist, I hope to have her back home within a week.
Det er en fantastisk følelse som jeg nesten ikke tør anerkjenne. For en uke siden tok jeg farvel med min egen kone, og nå begynner jeg å tro at dette går bra. Dagen i dag, etter morgenbesøket hos A, har blitt brukt til å scanne sykemeldinger og NAV dokumenter, til å valpeklargjøre huset og hagen, og til å lage en festmiddag til jentene, mine svigerforeldre og min tante H, sistnevnte kom inn til byen for å hjelpe til med valpesikringen (tusen takk!). I morgen drar H, S, vår legevenn K og jeg til Elverum for å hente valpen. Det er mange som følger med og vi gleder oss. H kanskje aller mest!
Jeg vil skrive en egen post senere om alle de fantastisk hensynsfulle og proffe menneskene vi har truffet på Ullevål og Rikshospitalet. Jeg er imponert over hvor flinke, velorganiserte og hensynsfulle de har vært. De har vært usynlige når vi har vært på vårt mest sårbare. En intensivpleier ga meg klemte og holdt rundt meg etter at jeg hadde tatt farvel med A i forrige uke. De har hele tiden agert som om A har kunnet høre dem, selv når hun dopet ned og på respirator, og de har hele tiden utvist den største respekt for A også i den korte perioden da hun begynte å bli kognitivt forvirret og sint.
Dr. L, den samme kirurgen som reddet A for litt over en uke siden, tok seg god tid da vi snakket med ham i formiddag. Han snakket rolig og lenge, nikket da A sa at han virket snillere og mer troverdig når han ikke skjulte sin rogalandsdialekt, svarte på alle våre spørsmål, forsøkte ikke å sukre budskapene, forsøkte ikke å trøste oss eller gi oss falske forhåpninger, samtidig som han brukte et språk uten lingo, og beviste min påstand om at man må ikke snakke komplisert bare fordi det man snakker om er komplisert. Han var empatisk, trygg, åpenbart kompetent og veldig tilstede.
I kveld senker jeg skuldrene og sover godt, selv om jeg vet at det kan finnes flere troll i skogen. Neste stopp: Elverum.
PS: Meldinger til A kan sendes til meg, så leser jeg høyt for henne når det passer. Da slipper hun å bruke krefter på å svare.
English: A is no longer in critical condition and she is rapidly becoming her old self. With the bleeding stopped and the bypass working, she is eating, sleeping, mentally alert and optimistic again. Seven years of daily workouts following her stroke in 2009 has paid off. Chosing to be an optimist, I hope to have her back home within a week.
Det er en fantastisk følelse som jeg nesten ikke tør anerkjenne. For en uke siden tok jeg farvel med min egen kone, og nå begynner jeg å tro at dette går bra. Dagen i dag, etter morgenbesøket hos A, har blitt brukt til å scanne sykemeldinger og NAV dokumenter, til å valpeklargjøre huset og hagen, og til å lage en festmiddag til jentene, mine svigerforeldre og min tante H, sistnevnte kom inn til byen for å hjelpe til med valpesikringen (tusen takk!). I morgen drar H, S, vår legevenn K og jeg til Elverum for å hente valpen. Det er mange som følger med og vi gleder oss. H kanskje aller mest!
Jeg vil skrive en egen post senere om alle de fantastisk hensynsfulle og proffe menneskene vi har truffet på Ullevål og Rikshospitalet. Jeg er imponert over hvor flinke, velorganiserte og hensynsfulle de har vært. De har vært usynlige når vi har vært på vårt mest sårbare. En intensivpleier ga meg klemte og holdt rundt meg etter at jeg hadde tatt farvel med A i forrige uke. De har hele tiden agert som om A har kunnet høre dem, selv når hun dopet ned og på respirator, og de har hele tiden utvist den største respekt for A også i den korte perioden da hun begynte å bli kognitivt forvirret og sint.
Dr. L, den samme kirurgen som reddet A for litt over en uke siden, tok seg god tid da vi snakket med ham i formiddag. Han snakket rolig og lenge, nikket da A sa at han virket snillere og mer troverdig når han ikke skjulte sin rogalandsdialekt, svarte på alle våre spørsmål, forsøkte ikke å sukre budskapene, forsøkte ikke å trøste oss eller gi oss falske forhåpninger, samtidig som han brukte et språk uten lingo, og beviste min påstand om at man må ikke snakke komplisert bare fordi det man snakker om er komplisert. Han var empatisk, trygg, åpenbart kompetent og veldig tilstede.
I kveld senker jeg skuldrene og sover godt, selv om jeg vet at det kan finnes flere troll i skogen. Neste stopp: Elverum.
PS: Meldinger til A kan sendes til meg, så leser jeg høyt for henne når det passer. Da slipper hun å bruke krefter på å svare.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.