Lørdag

I går dro A og jeg til hytta. Jeg hadde etpar ting jeg måtte gjøre som krevde ro og A hadde en blank dag som gjorde det mulig for oss å dra sammen.
Ingenting er hyggeligere enn å være sammen med A. På torsdag så vi den fantastiske filmen "Another Year," som handlet om livet for et ektepar -- Tom og Gerry -- i begynnelsen av sekstiårene og deres omgangskrets. Det som slo meg var hvor kult de hadde det sammen, og hvor mye deres forhold liknet på vårt. De gjorde ting sammen slik vi gjør ting sammen. De snakket sammen slik vi snakker sammen. Og fredag var altså en slik dag hvor vi hadde tenkt å bare være sammen.
Men det ble ikke helt slik. Ikke i bilen.
Før vi skulle kjøre avgårde fredag morgen, kjørte jeg S avgårde på skoleveien. Da jeg hadde sluppet henne av, åpnet jeg vinduet for å si henne noe. Da jeg skulle ta vinduet opp igjen, skjedde det ingen ting. Jeg trykket på knappen flere ganger men ingenting skjedde. Termometeret viste minus 11 grader.
"Vi får kle oss godt," sa jeg til A da vi var klare til å dra. Hele veien ut fra Oslo til Son satt vi hutrende mens brølet av motorveien overdøvet selv egne tanker, mens lukten av eksos, lyden av dekk mot asfalt, andre biler som passerte i rasende fart gjorde det umulig å ha en samtale og kulden stod på ansiktet som en blåselampe av kulde. Sjelden har kaffe smakt så godt som da vi 40 minutter senere kom frem.
På veien hjem skjedde det samme. Jeg hadde håpet at vinduet skulle la seg lukke etter en pause, men det var først i det vi rullet inn hjemme og jeg prøvde for en siste gang at vinduet motvillig lot seg lukke.
I dag morges snakket vi om dette -- om at vinduet som ikke ville lukke seg var et slags bilde på at det finnes en verden utenfor. At livet er råere enn du tror. At vi lever i en boble som er helt avhengig av en rekke faktorer vi ikke kontrollerer. Og at det skal så lite til før vi er prisgitt krefter som er mye større enn oss selv. Og at trafikk er nesten voldelig i sin råskap.

Vi har funnet en rytme nå. En roligere rytme. Vi er forbi fossefallene (selv om det kan være flere forut), livets elv har roet seg ned, og vi kjenner på en følelse av at livet etter slaget har gjort oss eldre. Det er endel ting vi ikke kan gjøre lenger. A kan ikke sykle eller kjøre bil. Vi kan ikke løpe sammen. Reising gjøres mindre sammen. Om etpar uker drar jentene og jeg til et varmt tropisk sted mens A drar til Tyrkia med en veninne. Vi tør ikke ta henne med på en åtte timers flytur.
A er fremdeles mest opptatt med sin egen sykdom. Jeg er mest opptatt av å sørge for at vi har orden på økonomien, at døtrene våre har det bra, og at vi alle holder motet oppe. Dagene tasser forbi.