Fredag: Høstferie!

Det gråtes mest om kvelden. Tårene sitter løsere når vi er slitne og har tid til refleksjon. Jeg vet at A synes det er tøft å gråte, vet at hun ikke vil "bry" meg med disse følelsene, men jeg tror vi begge vet også at det er viktig å få ting ut. Dessuten merker jeg at gråtelabiliteten er avtagende.
"Jeg synes jeg har så mye å glede meg til," sa A i dag morges, kaffekopp i hånd, avisen på bordet, jentene ute av døren på vei til skole. "Jeg gleder meg til å være på hytta i helgen, gleder meg til Hurtigruten i neste uke, gleder meg til å få kjøpt hytta vår, til oppussingen, til jul, til bryllupet til T, til våren, til neste sommer, og til å bli friskere. Egentlig er det det jeg tenker mest på. Å bli frisk."

Jeg merker at jeg beundrer henne denne fantastiske positiviteten som hun alltid har hatt og som fremdeles lever i beste velgående. Beundrer hennes evne til å alltid trekke frem de positive tingene i livet, og jeg merker at gjennom vårt samliv har dette også smittet over på meg og på jentene.
Samtidig merker jeg at jeg i blandt irriterer meg når jeg treffer mennesker som føler trang til å være "realistiske" på våre vegne. Utsagn om at ting ikke kommer til å bli bedre, utsagn om at vi bare skal slå oss til ro med tingenes tilstand trenger vi ikke.

Vi opplevet da S mistet synet. Profesjonelle som i beste mening - men ofte uten å egentlig vite spesielt mye - solte seg i den oppmerksomheten de kan kryste ut av en situasjon ved å komme med "realisitiske" budskap som i ettertid har vist seg å være pessimistisk gjetning.

Det beste rådet vi fikk for S var å ikke skjerme henne og la henne selv sette grenser for seg selv. Vi har latt henne kælve på sykkel, ri på travhester, holde i slanger, gå på klatring, gå på langrennstrening, stå på vannski, i det hele tatt, vi har forsøkt å ikke beskytte henne.

Ja, vi går på en vidde, vi vet ikke om vidden tar slutt, men det er uansett viktig for oss å ikke psyke oss helt ut. Å snakke om mulighter, å se for seg hvordan vi ønsker at ting skal bli, gir energi og utsyn.
Men for all del - vi får også gode råd. Noe som går igjen er viktigheten av å ikke trene for mye.
"Jeg begynner å se at jeg ikke kan tvinge meg selv til å bli frisk," sa A i går etter å ha fått rådet om å ta en dag i uken uten trening. Jeg har flere ganger forsøkt å få henne til å ta det med ro, men uten hell. Ikke fikk jeg det til før hun slaget, og hun er like ustoppelig nå. Men sakte innser hun at det å hvile også er viktig.

Vi vil gjerne ha besøk.
==================
Forleden traff jeg en venn av A på gaten som jeg ikke hadde sett på lenge.
"Jeg løper ofte forbi huset deres," sa hun "men jeg har ikke villet trenge meg på. Folk som kjenner dere godt har tipset om at dere ikke vil ha uannonsert besøk."
"Det er egentlig ikke riktig," sa jeg. "Det er faktisk slik at vi ikke alltid ønsker å planlegge så mye. Vi er mye bedre på improvisasjon enn vi er på planlegging. Vi blir veldig glade for dropin besøk! Passer det ikke, sier vi fra, men som regel har vi både tid og lyst til at folk kommer innom. A kjeder jo livet av seg med å være hjemme på formiddagen og blir veldig glad for besøk. Er du i nærheten er det bare å ringe eller sende en tekst. I ren optimisme lager vi nesten alltid for mye mat til middag og har alltids plass til en til."
Dette gjelder selvfølgelig også alle våre venner!