Mandag kveld: påsken som kom og gikk

"Hun har blitt i stand til å delta i flere samtaler samtidig," svarte vår legevenn K da jeg spurte henne om hun så fremgang hos A. Vi satt på vårt kjøkken i dag morges, de hadde fått seg hver sin latte, og jeg deltok i samtalen mens jeg serverte frokost til jentene - omelett til H, bløtkokt egg til S, te, juice, espresso.
Senere, etter at K og A hadde vært en tur i Kongeskogen på Bygdøy, møtte vi dem igjen hos noen venner på Bygdøy. Jeg stilte spørsmålet igjen.
"Hun blir jo ikke så fort sliten lenger. Går støere. Sist jeg så henne var da vi gikk rundt Sognsvann. Da var hun lut i ryggen, mo i knærene, gikk som en gammel dame. Nå har hun jo blitt rettere, støere. Jeg synes det er stor fremgang."
Jeg merker også fremgangen. Det hjalp å få sydd sammen øyet litt, selv om høyre side av ansiktet fremdeles er ute av stand til å bevege seg. Hun er fremdeles ikke helt i stand til å lukke høyre øye på egen hånd.
"Jeg lurer på om du skal få lov til å dryppe meg i øyet," sier hun når hun skal dryppes, og jeg flirer over måten hun sier det på, tenker jeg er tolmodig, og på en merkelig måte heldig som får oppleve alt dette.
I tillegg til øyet og ansiktet, sliter hun fremdeles veldig med balansen. Går som en fyllik. Skjener til venstre side. Har ikke helt styring på det venstre benet. Men går stadig lengre.
Vi har hatt en fin uke i Son selv om jeg har måttet jobbe noen dager. På lørdag hadde vi den første dagen med skikkelig fint vær, og da gikk vi ned til sjøen. Det har A fablet om i hele vinter, og det var en seier for henne tror jeg. Ved sjøen grillet vi pølser over medbragte bjerkekubber og spiste sjokolade og så utover havet. Da S spurte A hva som hadde vært hennes mest lykkelige øyeblikk i livet, svarte hun, "kanskje her akkurat nå."
Jeg benyttet også påsken til å sortere i gamle digitalbilder. Tagget ansikter slik at jeg kunne lage egne show med A eller S eller H. Satt i timesvis om natten og så på bilder av A -- fra vi traff hverandre for femten år siden, og gjennom alle somrene, alle høstene, alle de første skoledagene, alle feriene, alle reisene, så på smilet hennes, så på de ulike hårfrisyrene, tiden i USA, på jentene som går fra å kravle rundt på de første bildene til å bli mer og mer selvstendige. Så flott hun er! Så fort tiden går! Så fint vi har hatt det. Så mye hyggelig vi har gjort. Så heldige vi har vært. Alle disse tankene har jeg hatt i påsken, og etter frokost har jeg sittet med S på fanget og klump i halsen og sett på bildene og reflektert over tiden som skurer over oss, over tiden som drar sin usynlige hånd gjennom våre hår og tynner dem ut, gjør dem gråere, tenkt på tiden som drar sitt slør over våre ansikt, som risser sine usynlige rynker inn i våre kinn, og hvordan vi sakte stiger, blir sterkere, sterkere, usårlige, ukuelige, for deretter å trekke oss tilbake, å spare på kreftene, tenke nye tanker om fremtid og fortid og helse og sykdom og gode og onde år.

Vi bestemte oss for å dra hjem fra hytta etter middag i går, søndag. Jeg ryddet oss ut av huset mens A satt i sofaen og jentene hørte på sine iPoder. I dag har hatt vi hatt en rolig dag med tur og både A og jeg har sovet middagslur mens jentene har holdt på med sitt.
I kveld gikk vi en tur med Dixie etter at jentene hadde lagt seg.
"Det slår meg på bildene du har tatt i påsken at jeg ler igjen," sa A mens hun holdt meg i armen og Dixie lå foran oss. Jeg kunne se stjernene på den skyfrie vårhimlen, høre en trost synge med suset av byen som bakteppe. "Egentlig er det jo mange ting å glede seg over. Selv om jeg nok var gladere før."
"Jeg synes du er veldig glad, tatt situasjonen i betraktning," sa jeg. "Gitt hva du har vært utsatt for. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å ta alt så positivt som det du har gjort. Men det er tankevekkende å se alle bildene. Å se hvor glad du er. Du stråler av lykke. Vi har hatt femten fantastiske år og det kan jo intet slag ta fra oss. Og jeg må jo si at nå er det vanskelig å tenke seg livet ut det som har skjedd det siste året. Det er liksom endel av oss det også på en merkelig måte."
"Ja, men det tar tid. Det går treigt. Jeg bare gleder meg igjen til jeg kan løpe. Til jeg kan gå uten at det skal være et ork. Til jeg kan få meg selv tilbake. Det gleder jeg meg til. Men for all del, et slag er jo en fantastisk mulighet til å redefinere seg selv. Hvor mange får en slik mulighet i voksen alder? Og uansett: Vi har det jo så hyggelig."
"Ja, selv nå når du er en skygge av deg selv har vi det hyggelig. Og fremover blir kveldene lysere og kveldsturene kommer til å bli lengre for hver dag som går. Tenk så mange hyggelige turer vi har foran oss."
Nå sitter jeg i sengen. As øye er dryppet og hun sover. På onsdag skal hun ta stingene. Jeg har en travel uke med oppdrag hver dag. På søndag drar hun til Beitostølen for å forberede seg på Ridderrennet. Det gruer hun seg til, men ser på det som fin sjanse til å få trent. Noe å strekke seg etter. Torsdag om litt over en uke drar jentene og jeg oppover for å heie. Vi har enda ikke booket noe hotell men det tenker jeg å gjøre i løpet av uken. Skal også sjekke om det kanskje er mulig å leie en hytte.
April blir en travel måned. Jeg har en skokk med oppdrag og alt skal jongleres. Tidligere identifiserte jeg meg med Mr. Incredible. Nå føler jeg meg mer beslektet med hans kone, Elastica.

Nå gleder jeg meg til hverdagen, til lyset, våren, sykling og singel og lukten av syriner og siste skoledag og en forhåpentligvis lang og helbredende sommer i Son.