Lørdag på hytta - endelig vår!

Utenfor er det skyfritt, solen skinner på fjordårets tørre nå gule gress, jeg kan se at det damper av jorden der solstrålenes varme griper fatt i rimet, jeg hører lyden av fuglesang som nølende erkjenner dagens ankomst, og ovenpå sover jentene.
Det er en uke siden Ridderrennet. Det er først nå i helgen at jeg har tid til å skrive om uken, om As fremgang, og om den endringen jeg har merket den siste uken.
"Det kan jo hende jeg går Ridderrennet til neste år også," sa A forleden kveld mens vi drakk vår sedvanlige kveldste - et rituale spesielt S insisterer på for å tyne sin egen leggetid og fordi hun nyter samværet med oss uten skjemsel..
"Ridderrennet er noe av det værste jeg har gjort. Det største krafanstrengelsen jeg har gjort noen gang. Men også en viktig begivenshet fordi den fikk meg til å forstå at jeg ikke er den eneste. Og det fikk meg til å forstå at det kommer til å ta lang tid, og at livet kanskje ikke blir som før."
For meg føltes også Ridderrennet som et slags vendepunkt. Jeg merker at også jeg er i ferd med å akseptere at As tillstand kan komme til å bli langvarig, At hennes vei, vår vei tilbake til normalitet ikke betyr at det blir den samme type hverdag vi vender tilbake til som den vi forlot. Tenk hvilken evne vi har til omstilling. Hvilken utrolig evne vi har til å tilpasse oss tingens tillstand. Hvilken evne vi har til å ta ting som de kommer. I alle krisene vi har hatt har det vært denne evnen som kanskje har forbløffet meg mest.
Det rare er at nå i etterkant, er det vanskelig å tenke seg at slaget ikke skulle ha inntruffet. Nå føles det som en naturlig del av den veien vi beveger oss på i gjennom livet.
I dag er det en helt vanlig lørdag på hytta. I går kveld ringte en gammel kollega av A og fortalte at saken som kommer på trykk i dag får henvisning på første siden i avisen.
"Det spiller ingen rolle for meg," sa A da hun fikk vite det. "Det var skumlere for meg å skrive en kommentar som kom på trykk. Artikkelen som kommer i VG er jo andres opplevelse av meg, av oss. Det er jo ikke vi som skriver. Flere har sagt at de syntes det er tøft av oss å stille opp i avisen. Men jeg kjenner dette gamet så godt. Jeg vet at om etpar dager er det meste glemt. Kanskje kan det være en oppmuntring for andre som har opplevet noe liknende. Kanskje er det ok at vi byr på oss selv. Kanskje er det greit å si at dette ikke er noe å skamme seg over."

I går var A på et teaterstykke med to venninner. Da vi satt ved middagsbordet, sa hun, "det som har skjedd med meg er at jeg plutselig har blitt gammel. Plutselig har jeg blitt en gammel dame."
Hun sa det helt nøkternt, uten å bli tynn i stemmen, uten selvmedlidenhet. Venstre hånden hennes virret.
"Men det jeg har kjent på i det siste, er en sorg som jeg tror mange foreldre får når barna flytter ut. Denne følelesen av at man ikke kan gjøre så mye for sine egne barn lenger. Jeg tror at jeg har noe av denne følelsen nå. Det å gjøre små praktiske ting for sine egne barn er noe jeg ikke lenger kan på samme måte. Jeg ser hvordan min egen mor hjelper meg ved å kjøre meg hver dag, hvordan hennes hjelp er veldig praktisk. Jeg merker at jeg savner det å kunne gjøre alle de små praktiske tingene, alle de tingene en mor gjør. Og det gir meg en slags sorg som jeg tenker er den samme sorgen man opplever når barna blir voksne. Hvis jeg blir ordentlig frisk tror jeg jeg kommer til å sette enda mer pris på å får gjøre de små praktiske tingene for andre."
Hun sa det med en ro og distanse som fikk meg til å tenke at noe har skjedd i uken som gikk. Det var ingen gråt, ingen sentimentalitet i dette utsagnet, bare en konstantering av tingenes tillstand.
Jeg merket den samme roen forleden da vi så på gamle videopptak og bilder fra den første tiden etter slaget.
"Det er jo stor forskjell," sa A. "Jeg er jo mye tynnere på de bildene, men jeg er jo helt død. Nå har jeg jo begynt å få tilbake mitt gamle trøkk. Jeg merker at det kommer dag for dag. Det er deilig."

Andre ting som har skjedd er at A har begynt å synge i kor. Hver onsdag synger hun sammen med en gjeng damer på hennes egen alder. Det hjelper henne med å forsøke å finne tilbake til sin egen stemme.
Onsdag som var tok hun stingene på øyet. Nå har hun fått et lite hudfarget blylodd som plastres fast på høyre øyelokk slik at øyet nesten klarer å lukke seg på egenhånd.
Jeg regner med at dette blir en dag hvor A kommer til å sitte klistret til mobilen mens hilsenene fra venner som har lest VG rasaer inn. Jeg skal servere kaffe og lese en bok, spille sjakk med S og ta livet med ro.