Torsdag -- to skritt frem og ett tilbake. A er tilbake på Cato Senteret i Son frem til jul.

Etter en måned hjemme er A nå tilbake i Son på Cato Senteret.  "Det føles som å ta ett skritt tilbake," sa hun på telefonen idag.  "Men nå har jeg ikke tid til å snakke med deg fordi jeg skal på trening."  Jeg beundrer hennes energi og vilje til å stå på for å bli bedre.

Hun har blitt bedre mens hun har vært hjemme.  Egentlig synes jeg hun har gjort store fremskritt: synet har blitt bedre etter at en øyenlege endelig har gitt henne medisin.  Balansen har blitt bedre, hun klarer å gå flere hundre meter alene.  Ansiktet ser litt mer normalt ut selv om det fremdeles er skjevt.  Og humøret hennes har blitt bedre selv om hun fremdeles er det legene kaller "emosjonelt inkontinent."  Men hun gråter mindre og ler mer. 

Nå skal hun være tre uker på Cato Senteret, og på en måte: det skal bli litt deilig å kunne være sjef i huset igjen.  Men samtidig savner vi henne allerede alle sammen. 

Dagene farer også avsted, og selv om det ikke har manglet på vilje, har jeg rett og slett ikke hatt tid til å blogge på altfor lenge.  Jeg er stort sett oppe kl. 0600 og i seng ved midnatt.  Jobbene har rast inn og jeg løper mellom kundemøter og oppdrag når jeg ikke sitter å forbereder et nytt kurs eller fordrag.  I tillegg lager jeg nesten all maten, rydder opp når alle har lagt seg, og de siste to ukene har jeg gradvis sakket akter ut for epost strømmen som hele tiden raser mot meg.  Nå ligger det sikkert 50 ubehandlede mailer i innboksen.  Hvis jeg ikke svarer på smser og eposter og er litt mindre flink til å melde tilbake så er det rett og slett fordi jeg er for presset, ikke fordi jeg ikke er takknemlig eller lat. I kveld har jeg scannet inn novembers bunke med fakturaer og kvitteringer -- over 50 sider som jeg sender til regnskapskontoret. 

Å ha A hjemme har ikke vært uten komplikasjoner, og hadde vi ikke hatt et så solid forhold i bunnen, er jeg ikke sikker på om det hadde gått så bra.  Jeg har forsøkt å forstå dynamikken uten å lykkes.  Men det er klart at slaget har forandret A -- om enn midlertidig --  og det påvirker hvordan jeg forholder meg til henne og dermed også hvordan hun forholder seg til meg.  Dessuten -- vanligvis har vi tid sammen etter at barna har sovnet, noe som har vært avgjørende for å hele tiden være på bølgelengde, men nå blir hun så sliten at hun legger seg tidligere.  Dermed har vi fått lite tid for oss selv, og det bidrar også til at vi blir dårlig samsnakket og dermed øker også spenningen mellom oss.

Men oppsummert -- det går mye bedre.  A er ved godt mot, og vi gleder oss allerede til hun kommer hjem til helgen og til jul.