Søndag morgen

Jeg hentet A på Catosenteret fredag kl. 1530 etter å ha sneket meg ut av byen før rushet allerede ved 13 tiden.  Dro innom hytta og fjernet tre mus fra musefellene på kjøkkenet, tente i ovnen og nøt stillheten og drømmen om neste sommer. 

På Catosenteret i Son var A klar og hadde også invitert med en annen slagrammet kjenning som fikk sitte på innover.  "Vi er jo som ´to skeive typer´i en tegneserie," sa A da de kom sjanglende ut, smilende, nesten lattermilde, etter en lang treningsdag.  Det var i hvertfall ikke noe å si på humøret.  "Jeg bare ler av det," sa vår passasjer, men jeg hørte den såre undertonen, og tenkte på om jeg hadde klart å le av meg selv på samme måte. 

Vi var hjemme ca. 1730 etter tid i rushet og på å kjøre vår passasjer, og da skiftet A til pent tøy, og vi freste ut på restaurant og spiste en god middag bare vi fire på Pascal.  "Er dette gourmet, pappa," ville S vite.  "Jeg synes det er gormet jeg.  Men jeg må si denne fiskesuppen hadde litt mye smak.  Neste gang synes jeg vi burde dra på Bagatelle pappa."

I går gikk A og jeg en times tur i skogen.  Tælen har begynt å sette seg i bakken, og det snødde kram snø.  Snart er det skiføre, tenkte jeg mens vi snakket om hverandre. 

"Jeg synes du ser meg på en annen måte nå," sa A.  "Nå føler jeg at vi er i synk igjen.  Det var helt avgjørende å være hjemme i en periode etter så lang tid på rehabilitering.  Det var viktig å komme hjem.  Viktig å være en del av familien.  Jeg synes synd på dem som har skrantne forhold i en slik situasjon.  Eller i en hvilken som helst situasjon."

"Tenk, her pleide jeg å løpe," sa hun senere.  "Så lekende lett, og nå klarer jeg såvidt å kreke meg fremover."  Jeg merket at hun gråt, holdt rundt henne, kjente sneflakene som smeltet mot ansiktene våre, kjente hennes salte tårer. 

"Det er målet.  Å kunne løpe her igjen.  Å få tilbake mitt gamle liv.  Slag er noe dritt.  For en jævlig sykdom."  Hun gjentok dette flere ganger, men jeg registrerte at hun gjentar seg selv mindre nå enn hun gjorde for kort tid siden. 

"Synet mitt er bedre, men jeg ser fremdeles dobbelt," sa hun.  "Jeg er fremdeles nummen i ansiktet, men jeg kjenner at det kribler, kjenner at det skjer ting.  Jeg vil fremdeles holde noen i armen når jeg går i ulendt terreng, men jeg merker at jeg har mer trøkk.  Jeg gleder meg til å gå turer hver dag med S."

S, en god venn av oss begge, har tatt jobben som Personlig Brukerstyrt Assistent, PBA.  Ti timer i uken skal hun gå turer med A, hjelpe A å handle og gjøre andre ting i huset.  Det blir veldig bra for alle tror jeg og det kommer til å gi A en boost.  Når det er sagt, så er jeg veldig imponert over hvor standhaftig og positiv A er.

Da vi hadde kommet hjem fra turen, laget vi kaffe.  "Jeg synes du fantastisk," sa jeg.  "Du går tur, du lager kaffe, du ordner opp, du har en sjelden vilje til å være med, til å bidra."

Hun begynte å gråte igjen.  "Du må ikke si slikt til meg," sa hun.  "Da begynner jeg bare å gråte."  Jeg holdt rundt henne på kjøkkenet, og tenkte at hvis noen ser oss nå tenker de at vi er heldige -- to godt voksne mennesker som står å klemmer på hverandre på kjøkkenet mens de lager kaffe.  Jeg lo.  Hun lo. 

Akkurat da ringte det på døren.  Utenfor stod R, vår nabo.  "Beklager at jeg forstyrrer mens dere står å klemmer på hverandre," sa hun, og lot seg invitere inn på kaffe. 

Senere inviterte A inn naboens barn på pølser.  Vi trente på vår treningsmaskin i kjelleren.  Jeg hørte på et foredrag fra iTunesU om Philip Roths bok Human Stain mens jeg gikk en halv time med puls 135.  A hadde trent på maskinen før meg, og rullet rundt på en stor helseball, gjorde styrkeøvelser, og jeg tenkte at hun er i god form. 

På kvelden grillet jeg lammekoteletter og og grønnsaker i chili, hvitløk og olivenolje.  Knertet en god flaske vin.  Fikk ungene i seng.  Så en film.  Sovnet momentant kl. 01 og sov til nå, klokken ti.  Utenfor er det en gråaktig dag med null grader, smeltet snø og utsikt mot skogen.  Jeg hører lyden av A som tasser rundt på badet og roper, "skal vi lage frokost snart?" 

"Jeg kommer og lager frokost om et øyeblikk," roper jeg tilbake. 

"Jeg sa vi," sier hun, og minner meg om at vi fremdeles er en familie.