Onsdag morgen

A har akkurat sjanglet inn i en taxi for å dra på fysioterapi og jeg har fått ryddet vekk frokosten. Laget ferske rundstykker og omelett idag. Nå er det full guffe resten av dagen med jobbing, diverse ærender mv.
Det er uvant å ha A tilbake. Hun er 100% dedikert til å bli frisk, og forsøker også å delta i hjemmet så mye hun kan. Det går fort i svingene. I går slang hun inn en vask med tøy jeg allerede hadde vasket og tørket. Det er ikke så lett for henne å se. På mange måter er det som å ha en olding i huset. Hun ser nesten ikke, sjangler når hun går, og har generelt dårlig koordinasjon. Det søles endel -- ikke annet å vente -- og jeg må hele tiden fortelle meg selv at dette går over, dette blir bedre, men merker at det krever at jeg inntar en annen rolle, en mer faderlig rolle vis a vis henne, og det faller meg ikke så naturlig som å ha en likeverdig rolle slik vi har hatt det tidligere.
Det er vanskelig å vite hva A føler. Hun er for det meste opptatt av å se endringer i ansiktet. "Idag kan jeg åpne munnen litt mer," sier hun mens hun ser seg selv i det runde speilet jeg fikk etter bestemor. Da A i dag morges sa, "tar du med melken," til meg i en bydende tone, sa S kjapt, "mamma, han er ikke tjeneren din heller da."
"Nei, men før var det han som satt slik og kommanderte, så nå er det min tur," svarte hun da, uten å få med seg ironien i Ss kommentar.
Det føles som en underlig situasjon å være i, nesten som en drøm, hvor min aller nærmeste konfidant plutselig er en helt annen og forandret person. Jeg tror dette er midlertidig; hun har sine kognitive evner intakt, og når hun er uthvilt og avslappet kjenner jeg igjen humoren, den kjappe kommentaren og kvikke observasjonsevnen. Det er det jeg tenker på når jeg ikke føler at vi får kontakt, og så tenker jeg at dette er en mellomperiode, på den lange veien tilbake til det fantastiske samlivet vi har hatt siden vi traff hverandre for 15 år siden. Det gjelder å holde fokuset.