Søndag kveld

Jeg hører lyden av elektriske piketannbørster, viften fra min egen pc, og gleder meg egentlig til en ny uke.  A har nettopp blitt kjørt til Sunnaas av svigermor, G, og vi skal legge oss tidlig idag.  Jeg er dødssliten, og selv om det ikke er særlig romantisk:  Det er egentlig deilig å ha A avgårde, å være tilbake i hverdagen hvor det bare er jentene og meg.  A har gått rundt hele kvartalet her vi bor, har hatt besøk av noen venner, svømte 600 meter igår, og vi har spist sushi, salmalaks og kyllingbryst grillet.  A tåler ikke alkohol, så vi har hatt en relativt tørr helg i så måte.  Drakk store mengder vann igår til middag

Hvordan går det med A nå?  Ikke så mye nytt.  Hun tok bussen og båten til Oslo på fredag, eskortert av ansatte på Sunnaas på vei til byen.  Jeg parkerte ulovlig og hentet henne på kaia.  Deretter gikk alt i ett:  dra hjem, lage middag, spise bare oss minus H som var på overnatting hos en veninnne, så en dårlig komedie på tvl.  Lørdag - stå opp til frokost kl. 10.  Deretter til svømming hos T.  Dro videre til lunch hos I&O, hjem, sovnet, sushi ved 20 tiden, to venner på besøk, hyggelig rolig middag.  Is m varm sjokoladesaus.  Løp rundt i skogen idag morges.  Frokost til 12, vasket klær, kjørte tørketromler, ryddet kjøkken, salvet øyet til A, som fremdeles tapes igjen om natten, som hun fremdeles ikke kan blunke med, men som hun kan leve med hvis det tapes når hun skal lese.  Laget pizza til en skokk med barn, deretter betalte regninger, sov i ca. 10 minutter, deretter opp, laget salmalaks etter Stiansens oppskrift (herlig bok), fikk konfirmasjonsrestekake fra en snill nabo, den ble slukt etter middag, før A dro med nyvaskede klær og barn som ikke ville slippe taket i moren sin. 

A og jeg snakket om det å synes synd på noen.  "Jeg synes virkelig synd på noen av de jeg er sammen med på Sunnaas," sa hun idag mens jeg laget middag.  "Det finnes sikkert de som synes synd på oss også," sa jeg.  "Ikke skjær så tykke gulrotskiver."  Jeg justerte umiddelbart lengden.  "Hvis du tenker over det så er det jo ikke synd på oss.  Vi lever livet slik livet er.  En dag er det perfekt.  Den neste dagen er det annerledes, men vi tilpasser oss.  Vi justerer oss.  Vi MÅ ta ting som de kommer.  Og det gjør vi.  Livet nå er jo ikke slik man drømmer om at livet skal være.  Men samtidig så er det oppslukende, vi har noe å se frem mot.  Vi har fått en smell de fleste ikke får før de kanskje er i 70-årene, altså 30 år før alle andre, men det er jo ikke synd på oss!  ´Synd på´ kan man liksom ikke bruke til noen ting.  Det er noen det er synd på, men de aller fleste lever livet og livet er storslagent selv om det regner, selv om du ikke er her, selv om jeg må klare meg selv, selv om det plutselig er et stort vakum i livene våre, alikevel er vi midt i livet og DET er fantastisk." 

Nå er jeg utslitt, klokken er over ni, og jeg gleder meg vanvittig til å sove en laaang natt.  A er friskere enn noen gang siden hun fikk slaget.  Hun er ved godt mot, og motivert til å forsøke å være hjemme for godt 1. november, en milepæl jeg tror er ikke helt urealistisk. 

Mer info i morgen -- det er vanskeligere å blogge som fulltidspappa med fulltidsjobb enn det var i NJ hvor barna var hos besteforeldre og maten materialiserte seg fra Cy´s fantastiske kjøkken.