Mandag - valgkveld

Her er det ingen som følger med på tv.  Jentene sover, jeg er på vei i seng, jeg er så drillet på å ikke tenke på det jeg ikke kan påvirke at jeg legger meg, sovner som en sten og får resultatene til frokosten i morgen.  

Men selv om jeg ikke blogger like flittig så betyr ikke det at det ikke skjer noe.  Det skjer bare andre, mindre dramatiske ting.  Det nyter vi.  Vi er på skinner, vi sklir fremover mot dager hvor vi igjen kan være sammen, mot dager hvor det uvanlige ikke lenger er det vanlige, mot dager hvor vi ikke hele tiden går rundt med spørsmålet inne i oss om ting blir bra.

I løpet av disse månedene siden A fikk slag, har jeg truffet mange mennesker som blir nesten flaue når jeg spør hvordan de har det.  "Nei, sammenliknet med dere er jo våre problemer uvesentlige," er ofte omkvedet.  Det fikk meg til å tenke på vår erfaring fra intensivavdelingen -- både nå i sommer, og tidligere da jentene var dødssyke:  Det at noen andre har det værre gjør ikke ens egen smerte mindre.  Smerte og redsel og sorg er absolutt.  Har man noe mellom tennene som ikke vil ut, så klarer man tilslutt ikke å tenke på noe annet enn en tannpirker -- medmindre det skjer noe annet mer presserende med en selv.  Dette er viktig å tenke på for alle de som har sitt å bale med.  At vi har fått vår dose og vel så det betyr ikke at hverdagen blir lettere -- medmindre man kan bli påminnet om viktigheten av nettopp hverdagen.  "Det er jo gjennomgangsmotivet i bloggen," var det en venn som sa forleden.  Hvis det er en ting som går igjen, så er det jo lengselen tilbake til det helt dagligdagse, til det fullstendig hverdagslige, til de små ritualene vi har, som vi ikke tenker over før de plutselig er revet vekk av en stor, ufølsom, usynlig hånd.  Først når vi står der uten morgenkaffen, uten turen med bikkja, først når det ikke er noen der som skal ha matpakken klar når de drar, først når det ikke er noen klær å brette eller man ikke lenger har motorikk til å brette noe, først når vi ikke går like ubesværet, når vi må ha hjelp slik vi alle før eller senere må ha hjelp, først da forstår vi kanskje hvor mye vi setter pris på det helt hverdagslige, på de tingene man tar for gitt -- helt til man ikke gjør det.

Derfor nyter jeg nå disse hverdagene - selv uten A nyter jeg dem.  Å lese en bok.  Drikke en kaffe.  Sykle.  Å snakke med en kunde.  Å løpe meg en tur.  Å lese for jentene.  

"Du må være helt utslitt," var det noen som sa til meg idag.  "Orker du å komme på foreldremøtet i morgen?" "Ja selvfølgelig," sa jeg.  "Det er jo ikke de tingene som sliter.  Det er uvissheten, savnet, følelsen av uforutsigbarhet, det er de tingene som sliter, ikke så mye de andre tingene.  Jeg har tid til foreldremøte.  Hva er viktigere enn jentene?"

Nå skal jeg også legge meg.  Jeg har hatt en god dag.  Jentene har hatt en god dag.  Vi har bestilt oss en uke til syden uten A.  Jeg snakket med A flere ganger idag.  A hadde hatt besøk av XXX på Sunnaas.   Det er deilig at hun er nogenlunde fornøyd med tingenes tilstand.  Det blir mer og mer normalt å snakke med henne, det er en deilig følelse.