Onsdag: Om å savne tapet av seg selv i øyeblikket.

Klokken tolv onsdag formiddag skrev jeg dette:  Det er ikke en sky på himmelen utenfor, og A overnattet fra igår tirsdag til idag onsdag pga en hjerneundersøkelse på Ullevål Sykehus.  Planen idag morges var at jeg skulle dra på et kundemøte i byen, men etter at jentene hadde dratt følte jeg at det var riktig å bli for å ha litt tid alene med A.  Vi var på kjøkkenet, A satt med ryggen til vinduet, og jeg ryddet av spisebordet.  Jeg hadde servert henne kaffe, en espresso med varm melk, hadde servert egg og bacon, og juice.  Hun bladde i avisen. Noe plaget henne. 

"Før følte jeg alltid at vi var på samme parti.  Nå føler jeg ikke det.  Nå føler jeg at du stenger meg ute.  At du ikke informerer meg, at jeg ikke vet hva som skjer, at jeg er umyndiggjort.  Hvis du visste hvor glad jeg blir når du sender meg små tekstmeldinger og forteller om helt dagligdagse ting.  Om at dere har spist, eller at jentene har syklet til skolen.  Men jeg føler at du avviser meg.  De kveldene jeg er hjemme -- når du legger deg om kvelden er du lukket, legger deg med ryggen til, sovner, du er ikke åpen for å snakke sammen, du legger deg flere timer etter at vi har lagt oss.  Og du sier ikke hva som skal skje.  Igår forgårs du meg ikke at NN kom på besøk.  Du nevnte ikke at jeg skulle spise hos E & B igår kveld.  Det kom som en overraskelse.  Du lar meg ikke slippe til her hjemme.  Du fokuserer på feil ting!  De tingene som jeg synes er viktig bryr du deg ikke om i det hele tatt.  Du overlater meg til fremmede, folk jeg ikke kjenner.  Det føles nesten som om du unngår meg."  Hun begynte å gråte, tok av seg brillene, tørket tårene.  "Du oppmuntrer jentene til å gi meg dårlig samvittighet.  Jeg forsøkte meg på en diskret avreise søndag, men du måtte absolutt annonsere min sorti, måtte absolutt gi dem sjansen til å gi meg dårlig samvittighet."

"Kan du hente tørkerull?  Du må dryppe meg i øyet igjen.  Jeg blir så tørr av å gråte.  Gråtelabil."  Hun bladde i avisen som lå foran henne.  Jeg skrudde av radioen.  Hentet en ampulle med viscotears.  Hun la hodet bakover, åpnet det høyre øye.  Jeg slo på den lille plastampullen for å ut boblen, presset innholdet utover øyet, la til min tilfredshet merke til at hun klarte å lukke igjen øyet helt selv.  La ampullen i søpla, satte meg ned. 

"Jeg forstår hvordan du kan oppfatte at jeg ikke spiller på lag.  Hvordan du kan føle at jeg ikke gir deg nok informasjon.  Men jeg gjør virkelig så godt jeg kan.  Jeg forsøker å skjerme deg, forsøker å sørge for at du får nok ro når du er hjemme, sørge for at det er nok mat i hus, at det er ryddig, at klærene blir vasket.  Min viktigste oppgave nå etter at jeg vet at du er trygt på Sunnaas, har vært å sørge for at jentene har det bra.  Alt annet har egentlig vært sekundært til det.  Det har innebært å finne fritidsaktiviteter til dem, å sørge for at de har rene klær, at de får dusjet annenhver dag, at de fikser leksene, at de har det bra.  Det andre jeg har forsøkt å sørge for er at vi har orden i økonomien, at vi får betalt alle regningene.  Lørdag kveld satt jeg oppe til over midnatt for å sende inn kravet vårt til forsikringsselskapet så vi kan få dette alle utgiftene våre.  Det ER mye som skal gjøres.  Når det gjelder oppdrag har vi vært heldige i høst.  Men vi vet jo aldri hvor lenge det fortsetter å komme inn jobber.  Det er ekstremt viktig at de jobbene vi gjør blir bra.  Dessuten må vi ha orden på infrastrukturen i hjemmet.  Sørge for at vi har betalt alle regninger, at det er noenlunde orden i regnskapene, at kvitteringer blir sortert riktig, og selvfølgelig, rydding i huset, slike ting.  Det har dessuten vært viktig for meg har vært å ta vare på meg selv.  Sørge for at jeg får trent ihvertfall et par tre ganger i uken.  Jeg har forsøkt å informere deg så godt jeg kan, men samtidig også skjerme deg fra informasjon jeg ikke føler er viktig, støy rett og slett.  Men det jeg ikke har gjort har vært å unnlate å gi deg informasjon. Og kanskje undervurderer jeg hvor mye du kan gjøre hjemme.  Det gjør jeg fordi jeg vil at du skal hvile."

Var jeg for opptatt av å ha kontroll?  Var jeg for opptatt av at alt skal være pent og ryddig?  Var jeg sint på henne?  Var jeg passiv aggressiv?  Følte jeg at hun fikk for mye oppmerksomhet?  Var det det dette handlet om?

"Du ser livet fra Nesodden.  Jeg ser livet fra Oslo.  Vi ser forskjellige ting.  Det er helt klart at vi er ikke samspilte.  Vi ser hverandre hver helg.  Vi er ute av synk.  Og når vi er fra hverandre får våre virkelighetsshypoteser lov til å utvikle seg i ulik retning, og da føler vi at vi ikke er sammen." 

"Jeg er så lei av å være syk.  Jeg er ikke meg selv.  Jeg kan ikke gjøre noenting.  Jeg forsøker å være til nytte men du lar meg ikke være til noen nytte.  Du kom jo ikke ut engang da jeg klippet plenen, du var så opptatt med dine egne ting.  Jeg føler at det haster med å komme hjem.  At vi driver fra hverandre.  Jeg har ikke vært hjemme på tre måneder.  Har ikke vært sammen på tre måneder.  Vi som alltid er sammen, som er fullstendig samkjørte.  " 

Det var en tøff dialog med en hulkende A på kjøkkenet, og jeg merket at samtalen skremte meg.  At tanken på at vi ikke var på samme lag var foruroligende.  At den var truende på en helt annen måte en slaget.  Skulle jeg fortelle henne at jeg var opptatt med å brette tøy, lage mat, rydde, gjøre alle de tingene som gjør at jeg er sliten når helgen er slutt?  Skulle jeg diskontere det hun sa fordi hun var syk?  Var ikke det å ikke høre på hva hun sa nettopp å behandle som et barn, noe man jo ikke skal gjøre med slagpasienter, og noe jeg ikke ønsket å gjøre med A?

"Denne sykdommen er forferdelig.  Den forandrer seg hele tiden.  I dag morges da jeg våknet kunne jeg ikke føle min egen arm.  I blant  tenker jeg at det hadde vært bedre om jeg hadde dødd." 

"Det hadde vært mye greiere.  Da kunne vi hatt en enkel begravelse.  Få det overstått, istedet for at det tar så lang tid.  Ferdig med det.  Ingen kjøreturer til Sunnaas.  Ingen venting.  Et enkelt gravøl.  En samling av familien og så videre i våre liv.  Det hadde vært fint." Hun lo av min humor, innså at hun hadde overdrevet.  Men det var før jeg også begynte å gråte.  Tanken var for overveldende, tanken på at hun kanskje mente det, det ble litt for mye.  Jeg holdt rundt henne og vi gråt begge to.  "Det ville ikke vært mye bedre, det ville vært mye værre," gråt jeg mens jeg tenkte på at jeg brøt reglen vår om å ikke gråte samtidig.  "Vi ER på parti," sa jeg.   Hun nikket.  Jeg kunne kjenne musklene i ryggtavlen hennes under den sorte ullgenseren.  "Vi er sammen om dette.  Vi har lovet hverandre det.  Gode og onde dager har vi sagt ja til.  Dette er onde dager.  Men vi skal forbi det."

 Vil du forresten ha en kaffe til?"  Hun nikket.  Jeg slapp henne, varmet melk i mikrobølgeovnen, laget to espresso.  Jeg konstanterte at hun faktisk klarte å i avisen.  "Lesingen har blitt bedre," sa jeg rakte henne kaffen.  Jeg la merke til at hun ikke sølte da hun drakk.  En tåre hadde blitt hengende på kinnet.  Musklene i høyre side av ansiktet var blitt mindre. 
 
"Jeg vil bare ha tilbake livet mitt.  De kjedelige dagene.  De enkle tingene.  Det er det alle snakker om på Sunnaas.  De enkle tingene.  Ingen drømmer om å komme tilbake til jobben sin.  De drømmer om å gå tur med bikkja.  Slarve med naboen.  Lage en helt vanlig middag."
"Kan man si at lykken er å miste seg selv i øyeblikket?" sa jeg og merket en viss stolthet over formuleringen.  "Det låter nesten som en klassisk fortune-cookie.  At man bare er tilstede uten å tenke over det, uten å se noe utenifra, man bare er der og da?"  
"Ja, nettopp.  Å bare være tilstede i sitt eget liv.  Bare være avslappet konsentrert.  Slik man er når man står ned en bakke på ski, slik man er når man er intenst inne i en samtale, eller seiler i opprørt hav, eller svever i et stup ned i havet.  Helt tilstede, uten å tenke på alt man IKKE kan.  Det er kanskje det jeg blir så sliten av.  Jeg er så lei av å hele tiden bli minnet på mine egne begrensninger, lei av å føle at jeg er en fange av mine egne begrensninger."

Klokken elleve kom H for å kjøre henne til Ullvål.  Jeg laget en kaffe.  "Her sitter jeg å griner," sa A med sin typiske kule humor som varte i ca. fem sekunder før hun begynte å gråte igjen.  H lo -- "så bra at du gråter," sa hun.  "Få det ut.  Dette har vi jo ventet på."  A gråt enda mer, men lo samtidig. 

Klokken ti onsdag ikveld:  Snakket jeg med A igjen ikveld.  "Det har vært en fin dag," sa hun.  "Etter Ullevål dro H og jeg på Åpent Bakeri.  Jeg ble sittende ved siden av en dame som hadde en pleietrengende mann, virkelig, det var ikke grenser for hva som ikke var galt med ham.  Etterpå dro jeg på yoga.  Ble glad over at det gikk så bra.  Det var nesten som å være hjemme.  Fikk til alle øvelsene.  Alt føltes så normalt.  Da TT&H hentet meg for å kjøre meg tilbake til Sunnaas, snakket jeg om hvor deilig det hadde vært, og da begynte jeg å gråte igjen."  Hun begynte å gråte på telefon, stemmen var liten.  "Jeg gleder meg til å være sammen med dere i helgen.  De sier jeg er så ressurssterk, at jeg klarer meg så bra, men jeg føler ikke at det er noen fremgang." 

"Men det er fremgang.  Du må ikke tvile på din egen fremgang.  Se på videoene fra i sommer.  Du er jo ti ganger bedre nå enn du var.  Når du får skikk på øynene så tror jeg også at du vil få en mye bedre balanse.  Selv jeg som ikke har hatt slag klarer ikke å holde balansen hvis jeg ser dobbelt.  Det er bare å blingse skikkelig, så mister man jo balansen med en gang.  Du skulle sett deg i New Jersey.  Du var jo fullstendig dritings i forhold til nå.  Nå går du jo, tross alt.  Du går stadig lengre, du blir stadig sterkere, får stadig mer energi.  Og ikke glem, det å gråte er bra!  Det rare er jo kanskje at du ikke har grått mer tidligere.  Å reagere er jo en slags mental form for martial art - man blokkerer ikke følelsene, man går bare til side og lar følelsene fare rett ut.  Da bruker man mye mindre krefter på følelsene enn hvis man forsøker å sperre dem inne.  Å sperre dem inn kan jo slite en helt ut!  Det er mye mer krevende."  Hun begynte å gråte igjen.  "Det er bare det at jeg føler meg som en skygge av meg selv." 

Etterpå snakket hun med S.  "Jeg beklager at jeg var sint på deg idag mamma," sa S.  "Det er bare det at det er så lenge til du kommer hjem, og vi savner deg så veldig.  Hva skal jeg gjøre til fødselsdagen min når du ikke er her?  Jeg nekter å ha pizza og pølser.  Jeg vil ha gåselever men det er det ingen i klassen som liker.  Kan vi ha hatteparty?  Kanskje jeg kan låne hatter av naboen?  Eller sofistikertparty.  Hva er egentlig sofistikert, mamma?" 

Nå sover jentene.  Jeg rakk ikke å løpe idag.  Men jeg laget en god middag, chili con carne til jentene og M som var her for å være sammen med S.  Sov 10 minutters middagslur.  innen jeg hadde fått på meg treningstøyet var det mørkt ute, og jeg bestemte meg for å løpe i morgen istedet, selv om jeg har lovet meg å ikke utsette ting.  I morgen kveld har jeg en ny jobb, en viktig jobb, slik alle jobber er viktige fordi nye jobber kommer når den siste jobben man har gjort er god.  A sover på Sunnaas.  H ligger i min seng, antagelig fremdeles med sin Nintendo under dynen.  S sover som en stein, og jeg skal lese mer i boken min før jeg sovner, før jeg tenker på at A sa idag, før jeg tenker på at det kommer til å bli bedre, på at det kanskje blir verre først, men at vi tåler dette, vi vet at det blir tøffe tak, og vi har mange rundt oss som vil oss vel, som følger med, som ikke alltid spør hvordan det går men som vet hva som skjer,  som vet at livet ikke fordeler de samme kortene til oss alle, at livets skole har noen klasser man ikke liker men som vi allikevel ikke nødvendigvis har vondt av, og i morgen tidlig skal jeg våkne sammen med H, se ut på himmelen, sette bena ned på det kalde gulvet, lukke vinduet, kjenne den friske luften, gjøre alle disse tingene jeg gjør hver morgen, tenke på hvor tiden ble av, tenke på samtalen med våre slagkolleger X&Y om tiden som bare går sakte eller fort mens vi er i tiden.  Lykken er å miste seg selv i øyeblikket.