Ondag - hverdagen er her for oss alle

Klokken er snart to, og jeg venter S hjem fra skolen. Da lager jeg lunch (se bildet) og kjører henne på rollespill som vi skal teste for første gang. H ringte nettopp, hun er på vei hjem fra skolen, syklende etter at jeg har syklet med henne til skolen og latt henne sykle en stadig større del av veien alene.
Huset er ryddig og rent - B var her igår og vasket. Nå skinner høstsolen inn uten at vi skjemmes av smuler og støv.
Jeg har kanskje skrevet for lite om A. Igår var jeg å foreldremøter og alle ser alvorlig på meg og spør, "hvordan går det med A?" "Det går bra," svarer jeg da. "Hun sjangler som om hun var full, snakker litt snøvlete - omtrent som man gjør etter å ha trukket en visdomstann, men ansiktet ser stadig mer normalt ut, om enn noe asymetrisk, hun er ikke fullt så redd for å falle, hun har mer utholdenhet når hun går, og da jeg snakket med henne i morges, fortalte hun meg at hun vil forsøke å bli flinkere til å hvile. Men, det er klart at hun har fått seg en skikkelig trøkk. Hele livet er satt på vent, alt skyves på, prosjekter på jobb, ting som burde gjøres her hjemme, hagearbeide, alt stopper opp. Det eneste som ikke stopper er livet, jentene vokser, utvikler seg, alle rundt oss lever sine liv, men jeg synes faktisk at også vi klarer oss bra nå," svarer jeg.
Jeg sier ikke at S klemte tommelen sin så hardt at hun ikke kan skrive dagbok og at ingen på aktivitetsskolen hjalp henne. At kjedet til H falt av to ganger da hun syklet til skolen igår. At jeg ikke klarte å løpe mer enn halvveis rundt Sognsvann igår før jeg sprakk og måtte gå hjem mens yngre kropper suste forbi.
Men alt som skjer med oss er alle de bagatellene som er livet hvis du bryter det ned i små bestanddeler. Vi står opp uthvilte om morgenen, leser avisen, lager mat, og jeg sender små meldinger til A hver dag om hvem som kommer på besøk, hva vi skal spise til middag, hva jentene har gjort i løpet av dagen, nye jobber vi har vunnet, alle disse små tingene som minner henne på at det er et liv utenfor Sunnaas.
Idag fikk jeg også beskjed om at maten på Sunnaas skal bli bedre fordi de ikke lenger trenger å vakumpakke alt for å sikre seg mot svineinfluensaen. Vi får håpe det ikke er en mager trøst. Det jeg ikke forstår er hvorfor man ikke kan gjøre noe fundamentalt med maten. Det er vel egentlig med mat som design hvor dårlig design koster like mye som god design. Jeg har latt meg fortelle at maten i helseveseenet ikk har forandret seg på 30 år. Selv i gjestekantinen er maten dårligere enn jeg har opplevet den på noen annen kantine. Hvis parkeringen kan settes ut til private, hvorfor kan ikke da også maten outsources til noen som kan lage god mat? Hvorfor har ikke f.eks. Sunnaas en egen helsekokk som kan lage mat som er tilpasset de menneskene som er så uheldige at de må bo der i en periode? Det er mye trøst i god mat.
Vel, her kommer S. på tide å lage (en god) lunch.