Sunnaas er bra: enkel standard, flinke hyggelige folk, og en utsikt som gir perspektiver.
Jeg hentet henne på Ullevål i går ved 12-tiden. Takket overlege XX for at hun var en av de få legene vi har truffet som ikke bare er kompetente, men også empatisk og kommunikativ (competent, compassionate and communicative) og deretter satte vi kursen mot Sunnaas. På veien ville A absolutt ha snop -- dette er en endring i personlighet tør jeg påstå -- og vi stoppet på Mosseveien og kjøpte pøle, cola, sjokolade og is. Deretter videre i nydelig solskinn langs Bunnefjorden mens vi snakket om slaget, vårt nye samtaleemne. "Slag er egentlig mye mer alvorlig enn jeg har vært klar over," sa A. "G fortalte meg også at det ikke er uvanlig med samlivsbrudd; at den friske partneren går fra den slagrammede, og jeg kan vel også tenke meg at det kan være omvendt -- at den som har blitt syk plutselig ser sitt liv med andre øyne og lurer på hva man driver med," sa jeg. "Man merker jo at vi har vært ute i hardt vær før. Har jeg is i ansiktet?" Jeg så fort på ansiktet hennes, på den lett lammede høyre siden som har blitt mye bedre, men som fremdeles ikke henger helt med. "Nei, du er fin."
Veien til Nesodden er svingete -- slik jeg husker Mosseveien i min barndom, en fil i hver retning, en gul stipe i midten. Ikke noe dill dall, ingen sykkelstier eller fortauer, bare en smal vei. "Det er liksom en egen menighet som bor her ute," sa jeg. "Kunstnere, musikere, folk som liker å få byen litt på avstand. En fattig kommune, man får liksom litt følelse av at tiden har stått litt stille her ute. En slags hemmelig perle." Ettersom vi nærmet oss kunne vi se utkikkspunkter med utsikt som ville fått enhver amerikaner til å stoppe. Etter to rundkjøringer ble veien enda smalere, et enkelt hvitt skilt med Sunnaas Sykehus pekte til venstre. Vi passerte en utkikkspost med utsikt over hele Indre Oslofjord. Vi var høyt oppe. Tok av til høyre mot sykehuset, en liten smal vei, passerte en helioport på kanten av fjellet ned mot fjorden, kjørte bak en bygning og parkerte foran hovedinngangen. Jeg monterte den medbrakte rullestolen og følte meg litt som en førstegangsdeltager i et maraton; man står der å fikler med utstyret mens de rutinerte deltagerne tenker sitt. "Herregud, har han aldri satt sammen en rullestol før. Jaja, vi har alle vært der."
Vel inne i resepsjonen kunne vi igjen se den fantastiske utsikten. En vennlig dame smilte, så oss begge i øynene og ønsket oss velkommen på en måte som fikk meg til å føle at hun mente det. Det var tydelig at vi var ventet. Et øyeblikk senere ble vi hentet, kjørt gjennom en lang gang, ned en heis og inn på et rom. På veien passerte vi folk i rullestoler, med nakkestøtter, uten ben, råkjørere på elektriske rullestoler - kanskje MC gutter med uflaks, karer som ikke klarer å la være å råkjøre, jeg la merke til to ungdommer, en gutt og en jente, i hver sin rullestol, flørtende, "vil du se på rommet mitt," hørte jeg han si," mens de rullet etter hverandre ned en korridor.
As avdeling heter HS2. HS - Helt Sikker, Herlig Stemning, Helse og Styrke eller kanskje rett og slett Hjerneslag? Da vi kom ut av heisen så jeg små lapper klistret på veggen med vitale fakta om avdelingen. 36% kvinner. 40% under 46 år. 22 liggedøgn i snitt. Over 90% var fornøyd med oppholdet.
Vaktrommet var fylt av hvitkledde kvinner. De kom mot oss, hilste både på A og på meg. Det ga en god følelse av at man som pårørende faktisk er velkommen. Spesielt i USA ble jeg som pårørende fullstendig ignorert. Her var det tydelig at man ble sett på som en del av teamet. Det føles godt. A ble vist inn på rommet, et lyst stort enerom. Vinduet sto oppe, det var friskt, kjølig, og utenfor kunne jeg skimte Oslofjorden, Brønnøya, Gåsøya, Asker, Slemmestad til venstre bak grenene fra et furutre. En hvit vask med desinfiserende såpe på veggen. En mekansisk sykeseng stod i et hjørne, en snor var festet i veggen hvis man skulle trenge hjelp. Såpen, sykesengen og snoren var de eneste tre tingene som skilte dette rommet fra et rom på en internatskole. Jeg kjente igjen denne følelsen av forventning som jeg har opplevet på en sommerleir eller da jeg ble vist mitt eget rom på internatet på første dag på college i Amerika som ung gutt. Hvite vegger. Et lite kleskap. Grå linoleum. To stoler. Et enkelt bord. Et nattbord. En leselampe. På veggen: en kalender hvor man hver dag river vekk dagen slik at en ny kommer til syne, store tall, 18 august, stod det, tirsdag med sort skrift på hvit bakgrunn. På bordet lå en haug med dager noen hadde revet vekk i en bevegelse og jeg tenkte at det var noe omsorgsfullt i denne gesten -- at noen hadde tatt seg bryet med å fjerne kalender dager slik at A, den nye pasienten, ikke skulle føle at hun hadde gått tilbake i tid.
En pleier kom inn og spurte om det passet at vi svarte på noen spørsmål. Hun hadde en vennlig stemme. Ikke noe stakkars-deg-uff-så-forferdelig i stemmen overhodet, bare vennlig, profesjonell, likeverdig på en hyggelig måte. Da vi var ferdig med spørsmålene spurte hun om det passet å få en liten omvisning, og viste oss rundt. Her er toalettet, her er dusjen, her er tv-stua -- jeg så kulørt ukepresse, kjente lukten av kaffe, tenkte på Dagsrevyen, velkommen hjem, en mappe lå fremme med utklipp av slagsaker fra avisene. Deretter til spisestuen, menyen med ukens retter sto oppe. "Maten her er grei nok, men litt dårligere nå pga tiltak i forbindelse med svineinfluensaen," fortalte pleieren. Hun viste oss verandaen hvor man kan få frisk luft eller gå en tur.
Etter omvisningen pakket jeg ut As ting mens hun anviste hvor ting skulle ligge. Det er mulig at slaget har gitt henne smaken på peanøttis, men ordenssansen ligger utvilsomt ikke i lillehjernen. Hun sorterte negleting, hudting, øyeting i små oppstilte båser ved vasken, sorterte treningstøy fra vanlig tøy, satte skoene opp på geledd, stilte lydbøkene opp på nattbordet, fikk meg til å flytte sengen, koble i CD spilleren, og da hun var fornøyd rullet jeg henne til en annen kantine. Da var klokken nærmere tre, og det eneste de hadde var smørbrød, Tines drikkevarer og sliten kaffe. Vi tok med hver vår lefse til dessert. Satte oss ved vinduet med utsikt over havet. "Dette er jo typisk norsk," sa jeg. "Enkel standard, utrolig hyggelige folk, frisk luft og fantastisk natur." Standaren minner meg om et enkelt vestlandshotell på 70-tallet. Og det er helt greit. Det viktige er jo at du blir fortest mulig frisk -- at du får god trening, føler deg trygg, at folk er hyggelige og at du sover godt om natten. A forsøkte å tygge chiattaen med ost og skinke. "Og at man klarer å tygge maten," la hun til. Utenfor så jeg Color Line på vei sydover. "Hver gang jeg har seilt forbi med båt og sett på Sunnaas, har jeg alltid tenkt, ´hvor heldig er ikke jeg som ikke sitter der å ser ned på oss på vei til nye eventyr.´ Nå er jeg egentlig bare veldig lykkelig over å være her sammen med deg. Vite at du er i gode hender, at du er motivert og at vi har en viss forutsigbarhet fremover".
Tilbake på rommet ble vi møtt av en hyggelig lege som stod klar til å stille flere spørsmål. Hun hadde lest papirene til A, og var godt forberedt. Hun hadde med seg en liten hammer med gummihode og slo forsiktig på knær og albuer for å teste refleks. "Det er veldig fint at du har kommet hit til oss. Vi kommer til å teste deg ganske mye i begynnelsen for å kunne komme frem til et best mulig opplegg. Du kommer til å være her en stund -- kanskje en måned, kanskje lengre. Når du er frisk nok vil du sannsynligvis bli overflyttet til Catosenteret i Son for videre trening. Når det gjelder besøk vil jeg anbefale deg å ikke ha for mye besøk. Det beste er om du har maks ett besøk om dagen." Da hun sa det noterte jeg meg at jeg skal organisere dette. Vi har allerede fire lokalt beboende familier som har kontaktet oss og tilbudt oss mat, overnatting, omvisning og til og med transport hvis vi skulle trenge det. Jeg blir nesten litt beskjemmet over all velvilligheten (og til dere det gjelder: tusen takk!!!).
Etter legesamtalen hentet jeg etpar staver jeg hadde hatt med hjemmefra, og med stavene gikk A mye bedre, tryggere, ikke så redd for å falle. Vi gikk vi opp på takterrassen ved resepsjonen. Der var det tjukt av folk, de fleste i rullestol, noen på krykker. "En liten gutt kom opp til meg og spurte om det var vanskelig å gå," hørte jeg en stemme som sa. "Det er så befriende med noen som bare spør uten å være redd for noen ting. Herlig." Vi så rundt oss. Folk i alle aldre, i alle hudfarger, i alle mulige typer stoler, med alle mulige klesplagg, satt i samtaler med traktekaffe og utsikten. Jeg hørte latter, bruddstykker av samtaler, om liggetider og rullestoler og rehabilitering og trening og depresjon, om avkappede bein og armer, om sengeveting og besøk, om svømmehaller og ulykker. Det jeg ikke kunne høre kunne jeg tenke meg til.
En mann i rullestol smilte til A. "Jeg hilste på ham under middagen," sa hun. "Han kan ikke snakke, men jeg fornemmer en herlig sans for humor. " Han rullet bort til oss, smilte, ga oss tomlen-opp, nikket, lagde en lyd med munnen, A sa noe tilbake, han smilte, nikket, ja-jeg-forstår, sa nikket, lagde noen lyder, og A sa, "det er rart, men jeg forstår akkurat hva du sier selv om du ikke sier det," som om det skulle være et hemmelig språk for slagrammede, tenkte jeg, humrende.
Etterpå gikk vi tilbake, som et gammelt ektepar, tenkte jeg, slik blir vi når vi blir gamle, slik har jeg alltid tenkt at det er å bli gammel sammen, at en hinker litt, at den andre går tolmodig ved siden av, men at det alltid er noe som ligger foran oss, ikke noe som plutselig er her, som har trengt seg frem i køen, som vi plutselig må tenkte på nå.
Vel tilbake samplet jeg toalettet. Hele fløyen vår er gammel. Ved siden av toalettet var den en snor som man kunne trekke i hvis man trengte hjelp. Snoren gikk inn i en liten veggmontert boks med hvitt ikon av en dame i kjole på rød bakgrunn, et slikt dame-ikon man har på dametoalett. Det var noe befriende ved den politisk ukorrekte ikonet, noe som fortalte meg at her priorterer man det som er viktig, selv om jeg nok syntes de kunne ha fjernet urinlukten noe bedre. Men det var en bagatell.
Jeg etterlot A i 19 tiden og kjørte inn til byen. Så rolig har jeg ikke følt meg på mange uker. Nå visste jeg at hun var i gode, norske omsorgshender, riktignok uten så god mat, men til gjengjeld med fantastisk utsikt og gode trenere. Riktignok er Sunnaas uten vegetarretter og kosher mat og alt det andre vi opplevet i New Jersey. Men vi er hjemme og det føles deilig!
Dette kommer til å gå bra! Sunnass har gitt et solid førsteinntrykk. Nå glede jeg meg til fortsettelsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.