Mandag ettermiddag: A til rehabcenter kl. 18

Kl. 1550. Sitter i en park i midten av Morristown å venter på Cy. Har droppet av leiebilen, og klarte ikke å motstå fristelsen til å meske meg litt med det amerikanerne kaller "retail therapy". Tasset rundt i et stormagasin uten å finne noe jeg hadde lyst på (eller følte jeg hadde råd til) og nå sitter jeg å skriver på en parkbenk.

Mens jeg tasset blandt joggesko og sandaler og kofferter og rosa leker og badeutstyr lekkert dandert med stoler og parasoller, med lommbøker i alle skinntyper, parfymer, rader med slips, dresser skjorter, klær som får fantasien igang, som får meg til å tenke på alle de menneskene, alle situasjonene disse klærene skal være med på, mens jeg går rundt og nyter shoppingopplevelsen, ringer de fra attføringsenheten.
- Vi har en ledig plass hos oss idag, sa en hyggelig damestemme. - Det er rett ved Bernardsville, på route 202, og hun kan flyttes over idag kl. 18.

Det har vært et svare strev med å få til dette. SOS i Danmark har måttet godkjenne det, legen her har måttet signe på det, og sosialworker og care manager på sykehuset, et papirhelvete, med skjemaer og småkonger her og der. I et system hvor en liten flause kan bety millioner av dollar passer alle godt på, og det er ikke lett å få folk til å si at de er ansvarlige.
Men A har det bra. Hun gleder seg til å komme seg ut av denne slagenheten hvor de fleste pårørende er overbærende, travle mennesker i sin beste alder som ønsker alt annet enn å pleie sine eldrende foreldre. De er helt klart ikke gearet på unge friske damer som A.
- Det er sikkert lavstatus å jobbe her, sier hun, og jeg ser at den ene siden av ansiktet hennes er i ferd med å bli seg selv igjen. Hun utvikler seg fint tror jeg, selv om jeg er nervøs for å flytte henne (hun blir flyttet med ambulanse).

Formiddagen idag har gått med til å snakke med forsikringsselskapet, med den selvproklamerte ikke-synske damen, Linda, jeg fikk også tak i en lege som tok på seg ansvaret for å være As lege. Jeg har nå spurt i to dager hvem som har hovedansvaret for hennes behandling, og dr. B tok idag nølende imot den pinnen. Jeg klarte å få en samtale med ham, og han hadde heller ikke noe imot at jeg videotapet samtalen (den er nå sendt til våre legevenner slik at de også kan supplere oss i forhold til nervøse pårørende i Norge). Det er også greit å ha ting på tape i tilfelle det blir tvil om noe eller jeg ikke forstår alt han sier.

Baskin er den nevrokirurgen som så på A da hun først kom inn. I korte trekk skal de ikke gjøre noe mer nå i fht behandling. Hevelsen må gå tilbake, noe som kan ta 6-8 uker før de vil gjøre nye undersøkelser. En venn har mailet meg og nevnt at det er en forskjell på hjerneblødning og hjerneslag. Jeg spør ham om dette - er det forskjell på hjerneblødning og et hjerneslag (stroke) spør jeg. Nei, det er ingen forskjell, det er det samme. Rehabilitering
- Jeg tror det kan gå ganske fort, sier han. - Dere kommer til å se rask fremgang.
Jeg mottar også en lang og veldig hyggelig mail fra en god venn, som forteller at et nært familiemedlem har hatt hjerneslag og har blitt helt fin igjen etter seks måneder med attføring på Sunaas. ´Han var veldig fornøyd´ skriver vår venn oppmuntrende og når jeg leser det for A ser jeg at hun blir glad.

De hyggelige meldingene tyter inn og det er veldig godt å vite at så mange stiller opp.