A er hjemme på perm

Kortversjonen:  A var hjemme på perm fra lørdag kl. 11 til søndag kl. 15.  Vi gjorde ingenting, bortsett fra noen få besøk.  Spiste, snakket og så en halv film.  

English:  A was home from the hospital from Saturday at 11am until Sunday at 3pm.  It was uneventful, the first semi-normal weekend since mid September.  She has lost weight, get easily tired, but she is very motivated, positive as always, and eager to finish the gastroscopy on Monday, hoping to get home mid-week.  

Jeg hentet A på sykehuset i går kl. 10 og kjørte henne tilbake i dag kl.15.  Hjemkomsten startet med frokost.  Jeg hadde bakt grovbrød og dagsferske rundstykker, servert med leverpostei, oster, skinke, oppskåret agurk og tomat, smoothie (uten yogurt), og espresso med varm melk.  Min far var der slik han ofte er på lørdager, og jentene strålte. Sett utenifra så det ut som en helt vanlig lørdag bortsett fra at A var litt tynnere enn vanlig.  

Etter frokost måtte A hvile på sofaen, ikke uventet, men det ble en kort hvil. Etter ca. ti minuter kom K, As søster innom med sin datter A for å hente jentene som skulle være med på fødselsdagsfeiring på gården for As far som fylte 79.  De dro ved 1330-tiden og vi kollapset på sofaen.  

Få minutter ringte det på døren, og utenfor stod naboene.  Vi ble veldig glade for å se dem.  U&A, døtrene hadde skrevet et nydelig kort.  "Vi er så glad for at du lever," hadde de skrevet.  A fikk blomster og en stor klem.  

Etter denne hyggelige overraskelsen, da vi var alene, laget jeg en kaffe til og vi snakket om alt som hadde skjedd.  Jeg leste høyt fra dagbok og blogg, og jeg viste bildene jeg hadde tatt hver eneste dag fra sykehuset.   Etterpå laget jeg en enkel middag for oss to mens A fortalte om hvordan det skumleste hadde vært å merke at hun ikke var helt ved sine fulle fem, om hvilke pleiere og leger hun husket.  "Jeg tror ikke jeg husker noe fra de første ukene," sa hun.  "Kanskje like greit," sa jeg.  

A kan ikke spise fett, så menyen bestod av kyllingbryst ovnstekt i folie.  Serverte med avokado og en enkel salat.  På kvelden begynte vi å se på en film, men jentene kom tilbake før vi ble ferdige, og vi drakk te med dem i stedet. 

Det var deilig å ha A tilbake, vi sovnet tidlig og i dag morges måtte jeg stoppe A fra å brette nyvasket tøy som fremdeles lå i en kurv på vårt soveværelse.  

Jeg fikk et flashback fra den første tiden etter slaget.  A var så svak at hun ikke skulle gjøre ting i huset, noe hun ikke godtok.  Hver gang hun begynte å gjøre noe, tvang det meg til å hive meg rundt og gjøre det FØR hun fikk sjansen til å slite seg ut.  Hennes iver pisket meg rundt; hvis hun satte i gang noe, tvang hun meg til å gjøre det samme.  

Denne gangen satte jeg ned foten med en gang.  "Du skal ikke brette laken, jeg gjør det senere," sa jeg da jeg tok henne på fersken forsøkende på å rydde på soverommet (jeg har ikke vært flink til å brette tøy i hennes fravær).  "Men jeg må trene uansett," sa hun.  "Du får trene uten å brette laken," sa jeg.  "Vi har klart oss i fem uker.  Det går nok etpar dager til.  Jeg tar det senere," en løgn, fordi jeg har senket standarden i hennes fravær; nå må jentene selv plukke sitt tøy ut av haugen med nyvasket tøy fra tørketromlen.  Vanligvis bretter A alt og sorterer i en haug til hver oss.   

I dag var hun oppe før meg.  "Jeg lager kaffe," sa hun, og jeg så hennes avmagrede kropp og tvang meg opp for å lage kaffe før hun kom så langt.  Hun klarte å gå ned trappen alene.  "Jeg har overraskende god balanse, nesten like bra som før jeg ble innlagt," sa hun.  "Dette er ikke så alvorlig som slaget, du kommer til trene deg opp raskere," sa jeg.  "Jeg er heldig," sa hun.  

Vi bare tasset rundt.  En annen nabo, K, kom innom etter frokost og fikk en kaffe.  Dagen bare gikk.  A trente på å gå i trapper.  Forsøkte å rydde inn i oppvaskmaskinen før jeg fikk stoppet henne.  Ved to tiden merket jeg at hun var sliten.  Hun la seg på sengen.  Jeg la meg ved siden av.  Sovnet momentant.  Etter avskjed og fotografering med jentene, kjørte jeg henne tilbake til Ullevål ved 15 tiden.  Ute var det en fantastisk høstdag uten skyer.  På sykehuset ventet en veninne, IL, og det gjorde avskjeden lettere.  I morgen venter gastroskopi.  Går alt bra KAN hun bli skrevet ut denne uken.  Men, jeg tar ingenting på forskudd.  Det blir uansett en travel uke.