Tiden flyr

Vi sitter på kjøkkenet. Jentene sover. Det er sne ute, kaldt. Vi diskuterer julepresanger. Vi ønsker oss bare at A skal bli frisk. Jentene og jeg skal til et varmt sted i februar. Det er snart jul. Hva mer kan vi ønske oss? Skiføre kanskje. Jeg drøyer skigåingen til løypene preppes. Latskap.
Det gledelige er A er igang med sin egen blogg (se tidligere post). Det gir henne masse energi, minner henne om at hun kan noe, minner henne om hvor hun skal, hvor den godt skjulte stien tilbake befinner seg. Det gir henne en fremdrift, en optimisme og en kraft som jeg elsker og som jeg merker at jeg har savnet. Selvfølgelig har jeg savnet det.
Det er mye å savne og mye å glede seg over. Mye å sørge over også for den saks skyld. Men hvor leder det? Livet presser seg på, dagene sakker ikke av, tiden tar ingen pause, den har en jobb å gjøre, en stein å sakte mose til sand, den har all verdens tid, men alikevel - dagene går, vi våkner, løper rundt, lager mat, snakker sammen, drikker te, legger oss, hele tiden nye runder mens været, føret, årstidene endrer seg utenfor vinduet vårt.
Livet er fullt av undring, sorg og glede.