Torsdag på vei mot Sortland

Vi ankommer Sortland kl. 1230 hvor vi skal treffe M og B, en veninne av S og hennes mor som ferierer i Nordland. Vi skal spise lunch hos dem og innhente HR i Stokmarknes kl. 1515.
Vi la oss tidlig i går - ved ellevetiden, snakket om livet, og sovnet momentant. Våknet ved syvtiden, satt en stund og så på dagslyset som kommer senere her enn i Finnmark.
Vi spiste frokost mens vi lå ved kai i Harstad, A har kapret til seg handicapbordet ved inngangen til restauranten, og har oppdaget at hovmesteren som kom bort og kommenterte hvor tøff han syntes hun var, bor i nærheten av slekta i Trøndelag.
Stadig blir A fanget opp av hjelpsomme tyskere og briter når hun sjangler over åpen stykker med gulvplass på vei fra et trygt vegghåndtak til et annet.
Hurtigruten er en perfekt feriemåte for folk med handicap eller som på andre måter har dårlig mobilitet. Det er også flott for S som svaksynt; etter bare en dag på båten tar hun seg frem overalt alene. Det eneste som man kanskje kunne ønske seg er blindeskrift i heiser og på dører (og et overlay til Google Maps).
Utenfor blåser det kuling. Den store båten lar seg nesten ikke merke med været. Sjøen slår med hvite tunger mot land, og vi er omringet av spektakulære fjell som stuper rett ned i havet. Utsikten fra vinduet tar pusten fra oss nesten døgnet rundt, bedre enn fjernsyn, og det å kunne gi øynene bevegelse uten å måtte gjøre annet enn å lee på et øyelokk er en kontinuerlig appell til vår iboende latskap.
As tillstand er ganske stabil. Hun bruker mye tid på å massere høyre side av ansiktet i håp om at det skal bli bedre. Men fremdeles har forvitringen av muskler - et resultat av ansiktslammelsen på høyre side - gitt henne et søkk i tinningen. Fremdeles henger munnen ned på høyre side. Fremdeles må hun ha et lodd på høyre øyelokk for å kunne blunke, og fremdeles mangler samsyn og hørsel på høyre øre. Vi har også blitt fortalt at hennes balanseproblemer skyldes problemene med ansiktsmusklatur på høyre side av ansiktet. Dette er et langt løp. Jeg merker hvordan vi stadig justerer vår egen prognose fremover. Hvordan vi - fra å ha tenkt seks måneder, nå tenker to til tre år. Og jeg merker også hvordan vi har døren på gløtt i forhold til at dette kanskje er det vi skal leve med.
Den første dagen på HR var preget av gråtelabilitet. Nå virker det som om det har gitt seg litt, og vi har hatt flere samtaler som ikke handler om slag. Vi snakker mye om vårt forhold, om hva det er vi liker med hverandre, hva det er som gjør at vi alltid trives så godt i samtale med hverandre. Vi snakker mye om hvor heldige vi tross alt er og hvor mange måter man kan leve et godt liv på.
Da vi var i Hammerfest i går, bemerket A paralellen mellom innføringen av gatelys i byen, noe som skjedde etter en stor bybrann.
"Kanskje kommer de store fremskrittene etter en brann," tenkte hun høyt. "Kanskje er det det vi skal huske på; at det iblandt skal skje noe forferdelig for å bane vei for noe nytt."