Tirsdag: Ombord i MS Trollfjord

S har forsynt seg med krabbe, blåskjell, sjøkreps og reker. Dette er andre posjon, etter å ha satt til livs løyrom, tosk, laksesashimi og gravlaks. H har spist loff med smør, to kokte poteter, et posjon sjokoladekake og en brus. To så ulike søsken skal du lete lenge etter.
Vi tok bussen fra flyplassen, a i rullestol til bussen, derfra med staver ombord. Spente passerte vi identiske bygninger i det golde landskapet i Kirkenes hele tiden mens vi så etter båten.
Ved inngangen til båten stod det en hyggelig mann i oransje jakke som tok bagasjen vår og mens vi sjekket inn (og ble oppgradert), ble bagasjen båret opp til lugaren vår.
Den oppgraderte lugaren vår er en gigasuite, med sofakrok, egen utvendig balkong, et nydelig bad med badekar, internettforbindelse, og en kald flaske vin og fruktkurv ventet oss.
A hvilte seg litt mens jeg viste jentene til deres utvendige lugar på dekket rett under vårt; en fin lugar med utsikt, og to senger.
"Danskbåten," sa S, litt skuffet over at de ikke hadde fått en like stor lugar som oss.
"Dere kommer til å være mest oppe hos oss uansett," sa jeg.
"Jeg er sulten," sa S.
Etter å ha hentet A stavret vi oss til restauranten på femte dekk. Vi ble møtt av en hyggelig uniformert hovmester som ba oss desinfisere hendene. Med full båt er det viktig å motvirke spredning av smitte.
Jeg geleidet A forbi bufeen hvor tyske og amerikanske gjester lesset opp tallerkner med laks, torsk, ål, løyrom, reker, kongekrabbe, ulike type kreps, blåskjell, kjøttpudding, kylling, salater, pesto, poteter i ulike varianter, og desserter. Store mennesker som lesset opp fromasjer, iskrem, puddinger, kaker, marengser, marinerte bær, varme sjokoladesauser, brie, stilton, gouda, cheddar og kjeks.
Vi fant et hyggelig bord helt bakerst i båten.
"Tenk på det, det er nordpolen neste." A studerte boken vi har fått med oss om Hurtigruten. Jeg tok med meg jentene og hentet mat til oss.
Etter maten stakk H tilbake til rommet - antagelig for å skrive eller høre på lydboken jeg kjøpte til henne i går. S fortsatte å lesse på med stadig nye kombinasjoner.
"Jeg elsker å prøve nye ting," sa hun entusiastisk på tredje runde, etter at en kelner hadde hjulpet henne å finne tilbake til bordet.
Mens S var for å hente mer mat, snakket vi om hjelpeapparatet. I går kveld bestilte jeg en taxi til Gardemoen. Oslo Taxi henviste meg til et eget TT kontor som stengte kl. 22. Etter endel venting traff jeg en knapp kvinnestemme.
"Flightnummer," sa hun med en flat stemme.
"Et lite øyeblikk, skal jeg om jeg finner det," sa jeg.
"Du må få opp farten. Jeg har ikke all verdens tid," sa hun med en tone som overrasket meg, uvant med å bli møtt med en slik uvennelig tone fra et servicekontor.
"Vi er fire personer som skal til Gardemoen," sa jeg. "To av oss har tt-kort."
"Da trenger du to biler," sa hun.
"Nei, jeg tror vi kun trenger en bil," sa jeg. I dag morges kom det to biler.
"Det er en egen stil," sa A da jeg fortalte henne om episoden. "Veldig mange gjør så godt de kan, men noen behandler deg på en måte som kan få deg til å føle deg veldig liten. Som da jeg var hos NAV og ble spurt av en brysk ansatt om jeg hadde ´et problem.´ `Har du et problem?´ spurte han meg, og jeg begynte jo å gråte med en gang. På en måte er det den ultimate testen på menneskeliget; hvordan behandler du de du opplever som er lavere enn deg selv på en eller annen rangstige. Det er ganske pussig at de som behandler meg best, de som ikke vet hva godt de kan gjøre, det er ofte innvandrere, taxisjåfører, folk som i utgangspunktet selv har lite, folk som selv vet hva det vil si å være nederst på rangstigen."
"Det minner meg om den gamle vitsen om at en organisasjon er som et apetre. Sitter du øverst og ser ned, ser du bare smilende ansikter. Sitter du nederst og ser opp, ser du bare rumpene på de som sitter over deg."