Onsdag morgen: Rett ved Nordkapp på innsiden av Magerøy

MS Trollfjord kl. 0645 onsdag.
Jeg våknet ved sekstiden med en drøm om fetter S som bakte baguetter med trente fingre på en uterestaurant i en latinsk by. A var allerede oppe, satt i morgenkåpe og så utover månelandskapet utenfor.
Vi la oss ved 23 tiden etter at jeg fulgte jentene til sin lugar. I sengen hadde vi en lang prat om As slag. Merket at jeg hadde mest lyst til å lese avisen, mest lyst til å snakke om andre ting, men slaget opptar fremdeles en uforholdsmessig stor del av livet vårt.
A er ofte lei seg om kvelden. Kanskje kommer det av at hun er sliten, og at vi er i en sorgprosess hvor det å erkjenne og akseptere hva som har skjedd rett og slett er ganske krevende.
Jentene snakker også om dette. Hvor frisk blir mamma? Hvor lang tid tar det? Når blir hun slik hun var? Den A som er borte er dypt savnet. Det tar tid å venne seg til vår nye hverdag.
"Det å reise fra Gardemoen var å bli konfrontert med alle de tingene jeg ikke lenger kan gjøre. Før hadde jeg kontroll. Før var jeg ikke avhengig av noen. Nå kan jeg ikke gjøre noenting selv. Nå må jeg ha hjelp til alt. Jeg kan jo nesten ikke gå på do uten hjelp. Det er helt forferdelig. Det er litt som å den gaupen vi så. Før gaupen trodde jeg at skogen var et trygt sted, et sted uten noen farer. Etter gaupen vet jeg at det finnes et rovdyr på størrelse med en liten løve som lusker rundt i skogen. Skogen blir aldri den samme. Den vissheten, den redslen forsvinner aldri. Før tenkte jeg aldri på at min egen kropp skulle slutte å fungere. Nå er jeg så hjelpesløs. Og tanken på at jeg kanskje blir slik er ikke til å holde ut."
Omtrent der i samtalen sovnet jeg.
Utenfor er det et fantastisk vær. Vi kjører i et trangt sund og ser rett inn på en fjellside uten trær. Måker svever over det grønne landskapet, en liten bekk har gravet seg ned i underlaget, båten durer behagelig, vi har fått oss en morgen te, A leser i boken om Hurtigruten, følger med på kartet mens jeg skriver. Himlen blir lysere og lysere, skyfri.
Vi hadde egentlig tenkt å sette oss i det varme bassenget på 9. dekk, men da vi kom opp ikledd badetøy og morgenkåpe, oppdaget vi at bassengene ikke åpner før kl. 0700. Bomtur. Nå sitter vi her og forsøker å bli vant til denne nye rutinenen ombord. Det er rart og samtidig fint å være på cruice i sitt eget land.