Lørdag på vei mot Kr. Sund.

Klokken er tolv, vi har nettopp kommet oss ut av Trondheimsfjorden, og MS Trollfjord glir stille men målrettet mot Bergen hvor vi spretter av og tar toget til Oslo. På mandag er det tilbake til hverdagen. Hvis tegnet på en god ferie er at vi gleder oss til å komme hjem, har dette utvilsomt vært en god ferie.
Jeg har blitt minnet om at nye omgivelser er tøft for A. De første dagene var hun trist - kanskje fordi nye omgivelser minner henne om våre nye begrensninger.
Vi kommer stadig tilbake til disse begrensningene selv om vi i økende grad kan ha samtaler som IKKE handler om slaget. Men vi beveger oss fort over på å snakke om det samme: har A blitt noe bedre, hvor mye bedre blir hun, hva kan hun gjøre for å bli bedre og hva hvis hun ikke blir noe bedre.
Når jeg spør henne hva hun tenker på, svarer hun alltid det samme, "jeg tenker på at jeg vil bli frisk."
Men det føles som om vi har blitt transportert frem i tid, til vår egen pensjonisttilværelse. Jeg føler meg i blandt gammel, føler oftere at vi er et gammelt par, der jeg holder en ustø A, der jeg hjelper henne med for meg enkle ting, når jeg ser at hun blir stresset av for mange mennesker, når jeg spør hva hun vil ha og forsyner henne fra bufetlunchen, når jeg henter kaffe, når jeg merker at hun hater å be om hjelp, når jeg ser at hun tenker på sin egen uførhet, når hun blir sliten på steder det ikke er naturlig å bli sliten, når hun søler rødvin fordi den venstre hånden skjelver ukontrollert, i alle disse situasjonene tenker jeg på at vi har gått glipp av store deler av den reisen som i beste fall ender opp med fremskreden alder, med slitte kropper, med to gamle mennesker som sammen håndterer de hindre et langt liv utkrystalliserer, og at vi istedet har mistet tyve år med samliv preget av et helt normalt liv.
Vel, så er vi ikke der. Vi kan ikke sammenlikne med andre. Vi er her og vi må gjøre det beste ut av det. Gradvis erkjenner vi at dette er de kortene vi har til rådighet. Gradvis forstår vi at vår reise må skje inne i oss selv, at vi ikke kan seile jorden rundt, ikke kan dra på interrail eller bo et år i India. Vi er avskåret -- enn så lenge -- fra å gjøre mange av disse tingene som andre gjør med stor selvfølgelighet. Men det betyr ikke at vi har det dårligere.
Jeg tenkte på dette i går da vi leste fra Wikipedia om Jules Verne i går. Han forsøkte som ung gutt å rømme med en båt men ble tatt og straffet av faren. Resten av livet reiste han i sin egen fantasi og beskrev turene i sine bøker. Den parallellen tenker jeg på når jeg tenker på vår fremtid. At våre reiser skjer langs andre spor. At våre reiser fremover vil skje over kortere avstand og med lavere hastighet, men at vår evne til å suge til oss det som skjer rundt oss og i oss ikke blir forminsket, at vår evne til opplevelse på en måte er konstant og at det alltid er viktigere hvem du sammen med enn hvor du er.
Vel, ofte er jeg usikker på disse utsagnene. Men de fungerer som en midlertidig arbeidshypotese. De gir en god energi i den situasjonen vi befinner oss i. For der vi er nå trenger vi mer enn noe annet god energi, evne til livsnytelse og vilje til å ikke gi oss.