Lørdag kveld på hytta

Lørdag kveld kl. 22.
Oppsummert: Vi har hatt en vanlig uke. As balanse suger men ansiktet er mikroskopisk bedre. De neste månedene kommer vi til å trenge litt hjelp i hverdagen til å få laget varm middag i mitt fravær. Hvis noen har lyst til å hjelpe til så ta kontakt med meg.

Etter en fantastisk hyggelig fredag kveld med N, P&G, var A og jeg på hytta først kl. 0330 natt til lørdag. A var så sliten at hun ikke engang pusset tennene og jeg droppet flossingen. Det sier ikke lite.
Sov til ti idag, sliten etter en lang uke, og tvang meg selv opp for å kjøre As søster og familie til flyplassen kl. 1030. Deretter handlet jeg mat, laget en brunch til familien og etter at jentene hadde dratt med bestemor tilbake til gården, sovnet både A og jeg og sov til halv fire.
Løp en nesten en time i skogen med Dixie mens jeg tenkte på jobben, på gaupa, på A og på hvor fantastisk høstværet var, og lagde deretter en parmesan kylling med salat og poteter. Hvit vin. Sjokolade og latte. Svigermor på middag.
Nå er vi på vei i seng, A sjanglende til og fra utedoen i mørket, jentene hos bestemor, jeg skrivende med den beroligende lyden av oppvaskmaskinen i bakgrunnen, med varmen fra vedovnen fremdeles pulserende inn i den lille stuen, og jeg merker her jeg sitter at jeg gleder meg til å legge meg skikkelig tidlig. Lesebrettet har dagens New York Times og Economist, og min vane tro vet jeg at jeg neppe rekker mer en en kjapp scanning før jeg zoomer ut.
Det har vært en ganske vanlig uke etter at vi kom hjem fra den fantastiske ferien med Hurtigruten sist søndag.
Mandagen var det tilbake til hverdagen - til matpakker til jentene, omelett om morgenen, kaffe til A og meg, lesing av morgenavisen etter at jentene var på vei til skolen, øving om formiddagen, møter om ettermiddagen, for As del yoga, synspedagog, kiropraktor, fysioterapi, besøk av veninner og huslige sysler.
S har utviklet en redsel for å gå hjem fra skolen alene. Det henger sammen med snakk om overgrep på skoleveien, ikke spesielt gøy når du ikke ser noe særlig, og resultatet er at vi har blitt enige om å hente henne på skolen hver dag. Gitt at jeg har mye å gjøre, har det blitt As oppgave, avløst av min pappa etpar dager i uken, og denne uken har hun stavret ned med staver til skolen, og henter S. Hjemme lager de te og snakker om dagen. A liker å ha en fast funksjon og utfordringen er passe krevende og ypperlig egnet til å måle fremgang.
Var på jobb i Sverige på onsdag, ut av døren åtte, tilbake ved midnatt. A var våken, og vi pratet om livet og slaget til to. Dødssliten torsdag morgen, full dag, og knockout torsdag.
Fredag våknet jeg til en A som påstod hun var bedre i ansiktet.
"Jeg ser plutselig bare en lampe," sa hun entusiastisk. "Ansiktet mitt føles annerledes." Hun nølte litt. "Det er litt irriterende, fordi jeg var hos en alternativ behandler i går uten å fortelle det. Jeg satte strek da han begynte å skulle selge meg skifting av fyllinger i jeksler og spesielt dyre vitaminer. ´Det er fordøyelsen som er problemet,´ sa han og jeg må innrømme at jeg syntes det var noe vås. Men i dag er det bedre."
"Du er ikke så hoven i høyre side," sa jeg. "Du ser litt mer normal ut. Jeg synes det er stor forskjell. Kanskje har det med turen å gjøre. Det vi har opplevet tidligere er jo at vi først i ettertid kan se hvilken effekt ulike tiltak har hatt. Kanskje var ikke Hurtigruten så dumt alikevel. Du fikk jo lest mye, og det er jo i flg. din synspedagog noe av det beste du kan gjøre. Dessuten fikk du en pause fra alle avtalene og behandlingene."
"Jeg føler meg mer optimistisk," sa A. "Denne uken har jeg ledd for første gang siden slaget. Hele året har vært så alvorlig. Livet har blitt så alvorlig, men nå begynner jeg å føle at jeg kan le av ting igjen. Det er fantastisk. Jeg merker at jeg begynner å få tilbake kreftene, men det ER langt frem, og slag handler jo i stor grad om å erkjenne, om å akseptere det som har skjedd."
Fredag fikk jeg jobbet frem til tolv. Hentet A på synsped halv ett, dro derfra til møte med Ss lærer hvor vi diskuterte hvordan vi kan sørge for at S har det best mulig i klassen og hvordan hun kan lære best mulig - synsproblemene til tross. Derfra gikk turen rett videre til møte med PPT -- den kommunale instansen som skal tilrettelegge for ungdomsskolen. Ss store ønske er å komme inn på KG, og vi er avhengige av at vi får vite om dette tidligst mulig for at alt opplegget rundt S - ansettelse og trening av spes. ped. og assistent spesielt - skal gå lettest mulig.
Etter det møtet dro vi til hårklipp hos F, As veninne og superklipper, og deretter til en middag hos P&G med flere slagrammete kvinner. Jeg dro ut på middag med P, og snakket om livet og våre felles erfaringer som pårørende til slagrammede. Det var improvisert og veldig hyggelig. Vi har mye å snakke om og jeg har mye å lære av P som er en klok fyr med minst like mye vinternattserfaring som meg selv.
Tilbake hos damene fikk vi eplekake og kaffe, og hørte mer om slagerfaringer. K fortalte om hvordan hun hadde trent alt for mye det første året, hvordan hun til slutt gikk på en overtreningssmell, og det var en god påminnelse for A som også har en tendens til å trene for mye.
Vi kjørte K hjem ved to tiden, og dro deretter ut til hytta. På veien ut holdt A meg i hånden mens jeg kjørte, en god påminnelse om hvor heldige vi tross alt er.
Jeg regner med at det blir lite blogging fremover. Uken som kommer er full av oppdrag og reising. Påfølgende uke roer det seg litt før et inferno av oppdrag i hele november, dag på dag som må forberedes nå for at alt skal henge i hop. Få pusterom.
Jeg vet at As mor stiller opp i mitt fravær, men hvis noen har lyst til å komme innom A og jentene med varm middag i noen av hverdagene som kommer i oktober og november, så send meg en mail. Det og mulig handling vil være veldig nyttig. Det er de enkle praktiske tingene som blir vanskelige når jeg er borte.