Tirsdag på hytta i Son

OBS: Artikkel om A i KK forrige uke.

Vi kom tilbake fra rundturen i går kveld kl. 23. To uker har vi vært på veien -- først i Sandefjor, deretter Lillesand, Brekkestø, Kr. Sand, København, Tisvilde, Skåne og så hjem. Bilferger til Danmark, i Danmark, til Sverige. 13 netter i syv ulike senger, bagger med skittentøy og våte håndklær, herlige bad, fine samtaler, god mat, fin avveksling etter fem uker på hytta, deilig med en improvisert rundtur uten nitidig planlegging; stappe rent tøy i en bag, ta med noen soveposer, huske tannbørste og så bare dra.
"Nå gleder jeg meg til å komme hjem," sa H i bilen et sted i Sverige i går.
"Jeg også," sa S.
"Det er jo tegn på en god ferie; at vi gleder oss til å komme hjem til oss selv," sa A.
Vi har altså hatt syv uker sammen. As ansikt har blitt bedre, mer symmetrisk, hun snakker stadig mindre om slaget, er stadig mer tilstede i samtalerr, men hun må fremdeles ha et blylodd på høyre øye for å lukke det. Hun ser og hører dårlig. Hun har fremdeles problemer med balansen, sliter fremdeles med å erkjenne at det som har skjedd kan bli veldig langvarig. Men sommeren har vært en viktig tid til å bearbeide. Til å være sammen. Til å slikke våre sår og til å trøste hverandre.
"Året som har gått har jo bare blitt borte," sa A i dag morges da vi snakket sammen før vi stod opp. "Antagelig går neste år også med til trening og på å komme tilbake. Jeg får bare erkjenne at noen av mine år har blitt borte. Å tenke på eller snakke for mye de langsiktige konsekvensene orker jeg ikke. Det sliter meg ut."
"Dette er viktige år som er borte," sa jeg. "Jentene venter ikke, de vokser til, de blir store, de blir mer og mer selvhjulpne, om noen år flytter de."
"Nei, det er ikke smertefritt," sa A. "Men jeg ser at jeg må bare leve i det som skjer, må bare gjøre det beste ut av det. Men det tar så lang tid. Hver dag spør jeg meg selv: Hva gleder jeg meg til? Hva kan jeg? Hva har jeg lært?
"Jeg gleder meg til kaffe," sa hun i dag morges. "Jeg gleder meg til å klippe plenen. Jeg gleder meg til å se mamma og pappa. Jeg gleder meg til å komme hjem. Til små ting som jeg før ikke tenkte på engang. Jeg gleder meg til å bli frisk. Til å få igjen ansiktet mitt. Til å få igjen balansen min. Til å kjøre bil. Til å lage mat. Til å gå tur med Dixie. Til å ikke være til bry for andre.
"Hva har jeg lært? Jeg har lært å ikke være så nøye. Alle perfeksjonistene. Bare vent, tenker jeg i blandt. Alle får seg en killevink. Da ryker perfeksjonismen. Da oppdager du at det er mange ting som ikke er så farlig. Ting du var opptatt av før, men som du plutselig forstår ikke betyr noe."
På veien til Sverige på søndag leste jeg fra New York Times for familien. Vi satt på en veikro i Danmark, og artikkelen handlet om noen som hadde opplevet at de hadde et for komplisert liv. De hadde kvittet seg med mesteparten av tingene sine, redusert beholdningen av ting til maks 100, hadde kvittet seg med de to bilene, flyttet inn i en mindre leilighet, og opplevde at livet hadde blitt rikeer. Plutselig forsvant gjelden, plutselig hadde de mer tid, og plutselig hadde de tid til å gjøre de tingene de drømte om: ta mer utdanning, skrive, lage mat etc. Artikkelen satte fokus på hvordan penger brukt på opplevelser gir mer lykke enn penger brukt på ting, og spekulerte på om det kunne henge sammen med at opplevelser nytes over en lengre periode. Den snakket også om hvordan man kan få mer lykke fra de tingene man kjøper hvis man får mulighet til å glede seg før man tislutt kjøper. Den snakket også om hvordan det å kjøpe ting også skaper en skaps inflasjon; jo mer vi kjøper, jo mer trenger vi å kjøpe for å opprettholde den buzzen som anskaffelsen av en ny gjenstand gir.
"Og da har vi ikke engang begynt å snakke om helse," sa A. "Tenk hvor viktig god helse er for å være lykkelig. Og hvilken utfordring det er å klare å være lykkelig selv om ikke alt er perfekt."
"Jeg synes vi har det ganske fint jeg," sa S som nettopp hadde spist en halv hummer.