Lørdag på hytta i Son

Klokken er snart fire lørdag ettermiddag. A har klippet plenen i dag mens jeg har bakt brød. Jeg har løpt en tur. H har tatt seg en lur. As kontaktlinse har satt seg fast. Hun klager over at det er vanskelig å blunke. Teipen til loddet hun vanligvis har på høyre øyelokk ble liggende igjen hjemme da vi dro avgårde i hui og hast i går kveld etter at jeg hadde kommet hjem fra en dagtur til Gøteborg i embeds medfør.
"Har du noen gang sett livet passere i revy, mamma," spør S. Hun har fått tiden til å gå ved å grille fluer på den elektriske fluesmekkeren vi kjøpte i sommer.
Det har vært en hektisk uke, Ss første skoleuke i 7. klasse, jeg har vært en tur til London i begynnelsen av uken, har hatt masse møter i forbindelse med høstens oppdrag, og A har hatt timer hos kiropraktor, hos en ny fysioterapeut, hos øyelege, hun har vært på yoga og på introkurs i meditasjon. Hun har takket nei takk til fem dagers "evaluering" på Sunnaas, og ellers har vi stort sett rukket middag sammen hver dag.
Klokken er ni om kvelden.
Jeg ble avbrutt i sted fordi vi bestemte oss for å gå en times tur i skogen. As balanse var vesentlig bedre enn i sommer, men jeg la merke til at hun ble sliten omtrent på samme sted - omtrent halvveis på turen. På slutten måtte vi stoppe og ta en pause.
"Jeg synes jeg har fått bedre balanse," sa A mens hun satt på en stubbe. "Jeg tror jeg kommer til å få tilbake det meste av det jeg hadde. Og ikke bare det. Jeg kommer til å ha noe helt annet, noe jeg ikke hadde før, en innsikt, en ny styrke. Etter et slag, hva er man redd for da?"
Nå har vi drukket en flaske vin sammen med svigerfar som var her på middag, vi har spist dessert, og nå kjenner vi alle på en deilig matthet etter en dag fylt med turgåing, hagearbeide og sløving. I ettermiddag fikk vi en middagsinvitasjon til i morgen, og det er ikke lenge før vi går til sengs.
Nei, denne bloggen roer seg nå fordi det ikke er så mye å fortelle. Hverdagen er over oss, jentene er inne i sitt siste år i henholdsvis barne og ungdomsskole, A leter etter en ny rutine, og selv om det nå er over 14 måneder siden A fikk slag, har vi enda ikke vent oss til en tilværelse hvor A ikke kan fungere som normalt. Vi har enda ikke innfunnet oss med at dette kanskje et nytt status quo, vi har ikke innfunnet oss med skjebnen, vi stritter i mot, holder motet oppe, tror av hele vårt hjerte at ting skal bli bedre, at A skal bli den hun var før slaget, at vår lille familie kan fortsette å fungere slik vi gjorde.
Men jeg vet at noen ting vil være forandret for alltid. Jeg har blitt glad i lage mat. Jeg har fått en annen ro med familien. Jeg har fått forskyvet skalaen for hva som er en krise. Jeg blir ikke lenger stresset av de samme tingene som før, og det er deilig.
Neste uke er full av jobbing. Intens forberedelse til en stor jobb på onsdag. Skriving av tilbud og møter torsdag og fredag, og tidlig avslutning fredag før S og jeg drar til Rondane med Ss klasse.
Men nå er vi her og tyner de siste strålene ut av sensommeren. Det er fantastisk.