Fredag på kafe i København

"Pappa, skal jeg bestille fois gras, østers eller musling," spør 11 åringen. Vi sitter på en kafe etter å ha handlet sko til jentene. Shopping i København har de gledet seg til lenge. Dette er vår første utenlandstur siden A fikk slag for over ett år siden.
Et øyeblikk tenker jeg at jeg har skjemt bort jentene for mye. Men så tenker jeg at de har fått sitt. At S - i tilleg til å miste synet - har mistet A i en sårbar periode. At H også har mistet noe midt i en viktig periode som tenåring.
Vi sov godt på hotellet i natt. A var for sliten til å orke å gå ut til middag i går kveld og ble sittende på hotellrommet i stedet sammen med H mens S og jeg gikk ut og spiste et lite kveldsmåltid.
I dag har vi spist frokost på rommet, og etter å ha sjekket ut, tok vi en taxi til Illum og handlet. Allerede da vi kom ut av taxien og så alle menneskene, merket jeg at A syntes det var slitsomt. Hun går fremdeles dårlig og må støttes hele tiden.
"Egentlig skulle jeg jo sittet i rullestol," sa hun mens vi gikk bortover den travle handlegaten. "Vår samfunn er kun laget for helt friske mennesker. Blir du syk er du ingen."
Jeg holdt henne hardt i armen. Jeg hadde tilbudt henne å slappe av på en restaurant mens vi handlet, men tanken på å slippe jentene inn i en klesbutikk med pappa var nok til at hun insisterte på å være med. Egentlig tror jeg hun stoler på meg, men jeg tror også at hun så gjerne vil få være mor, og det å handle før skolestart er et rituale hun alltid har tatt seg av.
I ettermiddagen går turen videre til Tisvilde. Der blir vi til søndag før vi freser videre til Skåne hvor vi kanskje får fikset Volvoen mens vi besøker nære venner.
As humør svinger.
"Jeg synes overganger er vanskelige. Det er tøft å komme til et nytt sted. Og dessuten er jeg så redd for ikke å bli frisk," sa hun til meg i går da vi satt på stranden.
"Jeg elsker deg," sa jeg.
"Du må ikke si det, da begynner jeg bare å gråte," sa hun og begynte å gråte. "Jeg merker også at jeg synes det begynner å bli slitsomt å snakke om slaget hele tiden."
"Det er bra," sa jeg. "De fleste rundt oss begynner sikkert også å bli lei av det."
A snakker mindre og mindre om slaget. Det er bra og tyder på at hun begynner å få overskudd til andre tanker. Jeg tar det som et godt tegn.