Fredag. Nedtur å komme hjem fra ferie.

Akkurat nå tror jeg A blir glad for en liten blomst.  Det var ikke noe gøy å komme hjem fra ferien fordi vi ble konfrontert med hvor sakte det går og hvor langt det er igjen. 

Jeg tror kanskje A hadde for høye ambisjoner for ferien.  Typisk oss kanskje; vi er alltid så forventningsfulle, så ambisiøse, så optimistiske, og da vi kom hjem fra sommerferien onsdag kveld med bilen full av greier, jeg nok litt vel gretten, A sliten etter en dag hvor vi pakket og vasket oss ut av hytta, ble det for mye for A.  Hun ble veldig lei seg.

"Jeg har jo nesten ikke blitt noe bedre, jeg klarer ikke å gjøre noen ting, jeg er ikke til nytte, jeg går bare i veien," sa hun gråtende.  "Tanken på at jeg kanskje ikke blir noe bedre er ikke til å holde ut.  Se på meg: jeg sjangler rundt, jeg så stjernene for første gang i går.  Det går så sakte.  Jeg orker ikke å ha det slik. Og jeg synes det er fælt å skulle være til så mye bry.  Tanken på hvor mye ekstra som faller på deg."

"Du er ikke til bry.  Du har blitt bedre, selv om det er langt frem og selv om det er vanskelig å se.  Kanskje er det lurt å skrive en liten loggbok.  Skrive litt hver dag slik du har begynt med i det siste.  Høyre hånden din er jo nogenlunde inntakt selv om skriften din er litt vanskelig å tyde.  En treningsdagbok gjør det mulig for deg å følge din egen utvikling."

"Men hvor lang tid skal det ta?  Først trodde jeg det skulle ta tre uker.  Så sa jeg, ´kanskje til jul.´ Deretter var det sommeren jeg satte min lit til.  Men jeg ser at jeg har ikke blitt så mye bedre.  Hvor lang tid?  To år?  Fem år?  Det er en jævlig sykdom.  Jeg har så vondt av deg.  Av barna.  Jeg klarer jo ikke engang å være en ordentlig mor.  Ofte orker jeg knapt nok å være sammen med dem.  Alt er et slit."

I går var jeg en tur på jobben, men handlet god mat, og mens jentene ryddet kjøkkenet, satt A på gulvet og så på bilder av seg selv fra før hun ble syk.  "Jeg hadde så mye power," sa hun.  "Og nå..."  Hun ristet på hodet til seg selv. 

Etterpå så vi en film, en morsom film, og vi lo godt.  Kvinnen i filmen klager over hvor sliten hun er om kvelden etter å ha vært på jobb, tatt seg av to barn, laget mat, ryddet etc.  Mannen påpeker at han aldri får hjelpe til fordi hun alltid skal ha alt på sin måte, at hun er en perfeksjonist som ikke stoler på hans evner til å gjøre ting i hjemme. 

"Prøv slag," kommenterte A. "Da har du ikke noe valg."