Ridderrennet: Hver deltager har en histore om et liv som ikke gikk som planlagt

A vekket meg i natt.  

"Hvor mye er klokken?"

"Den er seks."  

"Er du sikker?"  

Jeg så på de store viserne på klokken.  

"Ja, det er ingen tvil.  Jeg sover litt til."

Vi var oppe halv åtte.  Jeg serverte rundstykker, juice og te mens A gjorde seg klar.  

"Jeg gruer meg.  Dette skulle jeg gjerne sluppet."

Klokken halv ti svingte vi inn ved Helsesportssenteret hvor løpet skulle gå.  Det var som det strømmet folk til fra alle steder.  "Alle som kan krype og gå er her," sa A. 

"Alle som kan krype eller nesten gå," korrigerte jeg og lo.

Vi ble anvist av to vennlige militærpoliti – unge gutter og jenter som anviste plasser ikledd røde bereter.  Jeg slapp av A og ledsageren H oppe ved Helsesportsenteret, og parkerte bilen. 

Da jeg kom tilbake igjen stod A og H I målområdet.  Jeg ble introdusert til As trener fra Catosenteret E, og etter litt small talk, sa A, "vi må varme opp.  Dere får ha det bra så lenge."  Dermed forsvant de. 

Det var meningen at vi skulle snakke med en journalist.  "Jeg er ikke spesielt glad i pressen," sa treneren til A. 

"Det er jo litt som å si at man ikke liker handicappede," sa jeg.  "Det er jo bare mennesker, og de er forskjellige alle sammen."  Jo, hun var jo enig I det.  "Men at man ikke alltid liker hva de skriver, det er jo en annen sak." 

Jeg gikk rundt for meg selv for å se etter A og H, men så dem ikke.  Overalt var det folk med hvite vester med løpsnummer.  I begynnelsen startet alle de som ikke kunne gå på ski men som satt på en slags kjelke med fastreimete ben og som pigget seg frem med korte staver i lettmetall.  Noen uten ben, noen med ett ben, noen med store smil bak fete solbriller, noen tydelig nervøse. 

Jeg merket at jeg fikk en klump i halsen.  Bak hvert eneste hvite startsnummer ligger det et liv som ikke gikk etter planen, tenkte jeg.  Bak hver eneste start ligger det en prosess, en erkjennelse om at ting ikke ble slik man håpet, en erkjennelse om at man må lære seg til å leve med det man har, at man må leve videre, at det å komme seg ut blandt folk er viktig, om viktigheten av å komme i form. At det å være syk ikke er noe å skamme seg over. 

Tidligere på morgenen snakket vi om dette. 

"Det er så rart for meg å komme inn i dette miljøet," sa A.  "Jeg er så vant til at man konkurrerer eller "er noen" gitt visse parametre, men her er det helt annerledes.  Her spiller for eksempel utseende mindre rolle.  De blinde er mye mer opptatt av hva slags stemme du har.  Ingen av de tingene som betyr noe i andre sammenhenger spiller noen rolle her.  Det er helt andre ting som er viktige."

"Fortalte jeg forresten at jeg ble intervjuet av en journalist i forgårs?  Jeg ble så eitrende forbannet," fortsatte hun.  "Han skulle intervjue meg og så snakket han til H, min ledsager i stedet – om meg!  ´Unnskyld meg,´ sa jeg, ´men er du ikke klart over hvor uforskammet det er, hvor ille jeg føler meg når du snakker til henne om meg?  Det er jo direkte uprofesjonelt.  Tenk deg selv hvis du står der med en annen person, og så kommer det noen bort og spør den som står ved siden av deg, ´har han hatt slag lenge?´ uten å involvere deg.  Det går jo ikke an.  Det er utrolig hvordan enkelte tror at man er som små barn bare fordi man har blitt syk."

"Det var jo rene ord for penga.  Hvordan reagerte han?"

"Han ble skikkelig flau.  Men tenk deg: en journalist skal jo vite bedre!"

Mens jeg gikk rundt i målområdet tenkte jeg på hvor heldig jeg var som var her, som fikk se alle disse fantastiske innsatsene, og på hvor vant vi er til å bare være omgitt av "vellykkede mennesker" – mennesker hvor alt har gått i henhold til planen. 

"Det er ledsagerens ansvar å påse at deltagerne er klare når det er deres tur," sa en stemme over høytaleren. 

"Jeg har ikke tid til dette nå," sa A da jeg fant dem i startskøen og forsøkte å ta bilder av henne.  "Jeg gruer meg."  Det var ikke et smil å spore.  Hun holdt i fast til hånden til H, en førsteårselev fra Idrettshøgskolen som vi spiste middag med i går. 

Jeg fulgte dem helt frem til start, og tok bilder da de satte avgårde.  "Heia, heia," ropte folk som hadde stilt seg opp på utsiden av sperringene.  Gardister holdt orden på køen. 

Det tok en time og et kvarter før hun var på vei tilbake.  Jeg slarvet med en kompis jeg traff og snakket om livet med slag. 

"Det er ikke som andre sykdommer," sa jeg.  "Det er en ulykke.  Den rammer alle forskjellig.  Den rammer en person hvert 40. minutt døgnet rundt.  Og det er ikke bare gamle folk som får slag,  Stadig yngre folk rammes. Det er den fremste årsak til uførhet i Norge.  En av tre under 65 år dør innen seks uker.  En av to dør hvis man er over 65 år.  Den tredje største dødsårsaken i Norge.  Den rammer ikke bare den som får slag, men også familien.  For oss har det slått ned som en bombe.  Gitt oss andre ting å tenke på."

Da det nærmet seg forventet innløpstid, stilte vi oss opp ved målpartiet.  En etter en segnet utmattede deltagere og smilende ledsagere inn.  Ikke før var de kommet inn over målstreken før effektive gardister med solbriller hjalp dem av med nummervesten og solbrune idrettsdamer i røde boblejakker hjalp dem på med medaljene.  I høyttaleren kunne vi høre hvem som kom, og folk klappet og heiet deltagere uten armer og bein, høye og lave, kjappe og treige, inn over målstreken. 

Etter en stund kunne vi se A og H bevege seg med god flyt inn mot området.  Jeg gikk inn på målområdet, og stilte meg opp med kamera klar.  Da A kom forbi målstreken, brast hun i gråt, H holdt rundt henne, og jeg kom til, ble et øyeblikk viftet bort av en fotograf mens de fikk hver sin medalje rundt halsen og fikk gitt henne en klem.  Hun hadde på seg sin blå anorakk, og en hvit Ridderrenn 2010 lue.  Vi holdt rundt hverandre, jeg kysset hennes assymmetriske munn, hun gråt enda mer.  "Det var helt jævlig, men jeg fullførte."

"Gikk du ti kilometer," spurte en gardist. 

"Nei, erru gærn, fem.  Fem var mer enn nok."  Hun så på meg.  "Jeg hadde gigantiske kladder under skiene.  Datt bare to ganger, men H sa det ikke gjaldt fordi det ikke var i bakke.  Men det var ikke noe gøy.  Deilig å være ferdig."

"Jeg er er veldig stolt av deg," sa H og klemte A igjen.

"Jeg er også veldig stolt av deg A," sa jeg, og kjente igjen klumpen i halsen. 

"Nå vil jeg bare ha et glass rødvin," sa A.  "Men først må jeg si hadet til I og E.  Og så må jeg sette meg ned." 

Vi satt i bilen ved ett-tiden. 

"Jeg kan jo legge igjen medaljen i hytta," sa A.

"Nei, det kan du ikke.  Det er ikke bare du som har gått Ridderrennet.  Det føles jo som om hele familien har gått dette rennet.  Det er en milepæl for oss alle.  Jentene vil bli ganske bitre hvis du legger igjen den medaljen.  Den betyr noe spesielt for hele familien."

Vel tilbake på hytta begynte tekstmeldingene å tikke inn.  Det virker som om "alle" har fått med seg det som har skjedd.  "Dette går rette veien, du er supertøff, dette hadde jeg aldri trodd, du imponerer," meldingene bare haglet inn.

Jeg serverte rødvin.  Vi skålte, og jeg tok meg en lur.  A, som også hadde sagt hun skulle slappe av, klarte ikke å legge fra seg mobilen som bar seg som et lite barn.  Tilslutt fikk jeg henne til å skru av lyden. 

"Det er sikkert lurt om du også slapper av litt," sa jeg.

"Jada," sa hun fjernt, og jeg da jeg våknet nesten en time senere, lå hun fremdeles og nøt gratulasjonene som bare fortsatte å tikke inn.

"Hva betyr det for deg at du får alle disse meldingene?" spurte jeg.

"Det betyr at folk følger med og det er viktig for meg.  Dessuten er det deilig å ha noe å melde.  Jeg har følt at det har vært så lite å melde, og det er veldig deilig å ha noe å komme med.  En nyhet.  Noe positivt.  Det er ikke så ofte jeg har overskudd til å svare på alle meldingene.  Men det er deilig å føle at det går fremover og vite at de jeg bryr meg om følger med."