3. juledag: årets første skitur

Først ved 14-tiden klarte vi å komme oss ut idag.  Føret var perfekt - 7 minus og nysnø!  A har snakket om dette i flere måneder - "Jeg gleder meg til å bare være hjemme, og til å gå på ski," har hun sagt.  "I vinter skal jeg gå mye på ski."

Og nå var vi her.

"Dette er uvant," sa A mens vi karret oss bortover løypa.  "Jeg har fått slag skjønneru," sa hun til en påståelig skiløper som signaliserte at hun skulle flytte seg.  Folk i alle aldre raste forbi, og jeg tenkte på hvor lite vi tenker på fraværet av sykdom før vi selv rammes.  Hvor lykkelig uvitende vi er om vår egen sårbarhet. 

Frustrasjonen over å oppdage hvor mye som er borte av tidligere ferdigheter var ikke uventet. 
"Jeg kan jo ingenting!"
"Her er den en hundelort i løypa, ikke fall."
"Det er som å be meg om å falle."
"Det går bra.  Dette går jo som en drøm."
"Kan du gå litt fortere?  Jaja, ikke så fort da." 
"Du glir på skiene."
"Ja, såvidt.  Det er vanskelig å holde styr på stavene.  Jeg føler meg som Knerten.  Stiv i alle ledd.  Jeg må konsentrere meg.  Men jeg har ikke falt enda.  Folk må nok bare gå tilstide.  Jeg klarer ikke å karre meg ut av løypa."

Vi snudde ved det første vannet vi kom til.  Jeg tok bilde. 

"Dette blir årets julekort."  Hun lo. 
Vi stavret oss tilbake.  En strekning som vanligvis tar tre minutter tok oss 25 minutter.  Da vi nesten var fremme ville hun brøyte egen løype.  Det gikk ikke så bra.  Rett på trynet.  Ansiktet fullt av sne.  Latter og frustrasjon.  Jeg hjalp henne opp. 
Da vi kom inn på tunet hjemme, brast hun i gråt.  Jeg holdt rundt henne.  "Var det som du hadde ventet?" spurte jeg.  "Gikk du bedre eller dårligere enn du hadde ventet." 
"Det gikk bedre enn jeg hadde ventet.  Men jeg kan jo ingenting lengre.  Alt er borte.  Jeg må lære alt om igjen.  Og jeg forstår ikke at du holder ut med meg."
"Du gikk fint," sa jeg mens jeg klemte henne til meg.  "Det er ingen andre jeg heller ville ha.  Hvem skulle det være?   Du håndterer dette helt fantastisk."
"Jeg må jo bare bli frisk."
"Du kommer til å bli det."
"Det er bare så jævlig mye trening som ligger foran meg."
"Det kommer til å gå bra.  Du har så mye viljestyrke.  Jeg beundrer deg," sa jeg før jeg børstet av oss sne og fikk oss inn i varmen. 
A fant et gammelt sjokoladepapir i anorakken.  "Jøss, det er fra i fjor.  Tenk alt vi ikke visste i fjor."