Søndag kveld

I morgen er det skolestart, og det er to spente jenter som har lagt seg forventningsfulle og fylt med blandede følelser og tanker -- om å stå opp tidlig, om sommerferien som ikke ble slik vi trodde den skulle bli, med uvissheten om mamma -- blir hun frisk, hvor lang tid tar det, hva skal vi gjøre for å feire når hun blir frisk, hvordan blir dagene nå uten mamma, kan vi ringe henne når vi vil, hvorfor kan vi ikke ringe henne når vi vil, hvorfor får du ringe henne men ikke vi.
A ble kjørt tilbake til sykehuset i kveld. S gråt til ingen nytte. Mamma måtte dra. Det er urettferdig, sa hun, sint. Hvorfor kan ikke mamma være her! Etter at A hadde kjørt, begynte hun å kjefte på meg, skjelte meg ut, du er jo en barnemishandler, sa hun, du er jo slem mot barn. Ja, jeg er absolutt slem mot barn, sa jeg med et smil. Har jeg fortalt deg om da jeg brakk bena på en liten gutt? Da jeg klarte å slå ut fire fortenner på en liten pike. Om da jeg beit av en pekefinger. Svelget den rett ned med negl og det hele. Den var så god at jeg fikk lyst på den andre pekefingeren også. For ikke å snakke om tommelen! Mm. Barnetomler! Bedre enn sjokolade.
Vi begynte å le, latter og tårer om hverandre. Nei, nå tuller du pappa, sa S. Nei, det er helt sant. Leser du ikke aviser? Nei pappa da.

Det var en hektisk dag idag også. Opp ved åtte tiden, vekket av A som skulle dryppes i øynene. Som skulle ha sprøyte. Same procedure as last year, James. Stavre seg til badet, men stadig mer selvhjulpen, stadig mer oppesen. "Jeg kan føle neseboret mitt. Jeg kan kjenne tennene i munnen. Nummenheten flytter seg. Det klør i ansiktet. Jeg merker at jeg blir mer selvopptatt. At jeg blir mer opptatt av meg selv. Det er uvant," sa hun mens hun gredde håret og jeg så på henne i speilet og lurte på om hun kommer til å bli seg selv, lurte på om jeg kjenner denne kvinnen som er her som ikke er den samme som den A som stod her før sommeren, før vi dro til USA, før alt skjedde som fyller hele hodet mitt, som fyller tankene mine, som får meg til å sprette opp om morgenen. Blir hun seg selv igjen? "Jeg merker at jeg er helt i min egen verden," sa hun. "Min lille verden, en mikroskopisk verden, en rynking på et nesebor, svakheten om morgenen, slitet med å komme seg opp av sengen, en skygge av meg selv." Hun bruker dette utrykket ofte for tiden. "Jeg er en skygge av meg selv." eller "ansiktet mitt er en skygge av hva det var." Hun er for det meste sterk når vi treffer folk, men når hun ser en nær venn for første gang, brister stemmen, te-koppen må settes ned, og våre døtre himler med øynene mens mamma gråter enda en gang over det som har skjedd, noen minutter varer det bare før hun fortsetter samtalen, gråten som en liten risting idet man passerer litt turbulens.
Vi spiste frokost med en nabo som kom over. Hun mistet selv sin mann for kort tid siden, og jeg har faktiskt tenkt på henne i sommer, denne plutselige overgangen fra tosomhet til ensomhet. Vi snakket om dette ved frokosten mens jeg serverte bacon, rundstykker og det vanlige. Vi leste avisen. A satt med lapp over høyre øye. Jentene ryddet av frokosten mens jeg pakket badetøyet. Kl. 11 satt vi i bilen, og en halv time senere svømte vi i et svømmebasseng hos gode venner som ikke vet hva godt de skal gjøre. A svømte 300 meter før vi skiftet og kjørte hjem. Svømming er virkelig god trening for henne, noe vi også gjorde igår, lørdag. På veien hjem, sms: middagsinvitasjon til i morgen kl. seks. Herlig!
Hjemme sovnet hun utmattet mens S og O kom på besøk. Vi spiste lunch, og kl. halv tre gikk jeg en tur med to andre venner mens S og O var igjen med A og jentene. Fem var jeg tilbake. Da var også T her med datteren H. S og O gikk. Det føltes nesten som en vanlig helg. Vi har nemlig alltid ganske mye folk som ramler innom. Espressomaskinen gikk i ett kjør. Tekannene tømtes. As søster kom innom. Hun laget satay saus. Jeg svidde svinefilet på kulegrillen. Kokte ris i olivenolje. Kokte bønner fra gården. Dekket bordet. T og H dro. Vi spiste. Jentene dekket av mens jeg gikk for å pakke for A. Kastet de våte håndlærne i kjelleren. Pakket alt hun trenger for en uke. Så på alt tøyet jeg har vasket i løpet av helgen som lå amatørmessig brettet på vår seng. Buksene som egentlig ikke skal i tørketrommel. A som tidligere på dagen hadde ledd lett hånlig av min manglende kompetanse. "Slikt blir det stryking av," sa hun mens hun lo. Pakket understøy, treningstøy, toalettskaer, medisiner, mobil, logopedøvelser, håndspeilet hun bruker når hun trener på leppe og tunge øvelser, de sorte joggeskoene jeg kjøpte i NJ, og da jeg kom ned for å hjelpe henne ut i bilen var klokken halv ni, kjøkkenet var ryddet, S gråt og A stavret seg ut i sin søsters bil mens jeg tenkte at jeg var glad jeg for en gangs skyld slapp å kjøre henne til sykehuset.
Etter at hun dro vasket jeg mer tøy, satte nye årslapper på bilen, feiet utenfor inngangsdøren, tømte søppel, ryddet i 2. etasje, tørket av bordet, feiet opp ris under bordet, fjernet tomflasker, ryddet vekk oppvask, og tenkte på alt jeg må huske i morgen, min første arbeidsdag etter en sommer som ikke ble helt som vi ventet oss.
Kl. halv ti drakk jeg te med S slik vi gjør hver kveld. "Jeg gleder meg til i morgen. Unnskyld at jeg var så sint på deg. Jeg tror vil ha et eple jeg." Stillhet. Hun så på meg. "Det ligger der borte," sa jeg. "ja, selvfølgelig. Det visste jeg jo."
Ny sms: As veninne T lurer på om hun kan komme innom med kjøttboller hun har laget til oss. Wow, tenker jeg mens jeg ønsker henne velkommen. Dette kan jeg venne meg til. Ti minutter står hun på døren med et stort antall kjøttboller. De går rett i fryseren. Middag tirsdag, tenker jeg. Da er det bare onsdag og torsdag igjen før ny sushi runde.
Etterpå pusset jeg tennene hennes, tenkte på hvor stor hun har blitt over sommeren, tenkte på at hun skal flytte ut, at hun skal ha sitt eget liv, og at vi skal være igjen her, og jeg kjente at jeg gruer meg allerede, at jeg nyter disse små jentene som blir så fort voksne, disse små hvite tennene som smiler mot oss, smilene, tilliten som ligger i den åpne munnen når jeg fører den elektriske tannbørsten inn over de små tennene. "Jeg synes tennene mine ser litt grønne ut jeg pappa," "Ja, sannelig har de blitt grønne. De er jo helt grønne. La oss slå av lyset og se om de lyser i mørket. Jøss, de er jo virkelig veldig grønne. Er det mugg? Har du spist blader? Hva har skjedd med tennene dine?" "Pappa. Kutt ut. De er ikke så grønne." "Nei, du har rett. De er vel egentlig litt gule." "Hva! Er de gule." Hun stikker ansiktet helt opp i speilet. "Nei, jeg tuller. De er fine. Hvite."
Etterpå leste vi på sengen. Slo av lyset kl. 2230. Gikk inn til H som lå å leste i min seng. Vi har blitt enige om at de ligger annenhver natt i min seng. Snakket med H til elleve. "Når legger du deg?" "Snart," sa jeg. "jeg skal bare rydde ferdig, skrive litt, og så kommer jeg." Etterpå går jeg ned og spiser opp resten av en sorbet i kjøleskapet, nytter stillheten, bare lyden av vaskemaskinen og oppvaskmaskinen, en umerkelig lyd av en lyspære, det er helt stille, og i morgen begynner skolen.

I løpet av helgen har A sovnet på sofaen midt i setninger, midt i måltider og midt i det meste. Jeg tror hun har kost seg, og hun ser mye bedre ut nå enn hun gjorde forrige helg, selv om det er langt igjen. Dette kommer til å ta tid, og det er de lange ørkesløse viddene vi nå skal over, hverdagene, høstmørke, lekselesingen, klesevaskene, jobbene som skal gjøres, kundene som skal pleies, barna som skal følges opp, A som skal komme tilbake, bli seg selv, det er mye som kommer mot oss, og da skal jeg trene, sove, spise, jobbe, skrive, og nyte fremgangen og livet som bare er der og sørger for at ingenting blir kjedelig.