Lørdag, regn, hjemme

Fredag ettermiddag kom M til oss. "Det er jo litt som en såpeopera. Hver morgen logger jeg meg på, sjekker mail og leser bloggen deres. Jeg føler at jeg kjenner dere liksom. Den er jo nyttig og, ja jeg må faktisk innrømme det, underholdende, den får meg til å se på vårt eget liv på en annen måte." Hun hadde med seg en stor kake hun hadde baket uoppfordret og som hun bare meldte seg med. Hun satt i ti minutter, takket nei til en kopp kaffe, og dro igjen. "E, min mann, var jo skikkelig syk i vinter, og jeg vet hva som skal til," sa hun. "Vær trygg, jeg kommer igjen!" Vi ble kjempeglade. Dette skjedde i går. Jeg hadde akkurat hentet A på sykhuset, det var fremdeles sommervær, og vi satt i hagen og drakk te.
Jeg hadde hentet A på sykehuset kl. 16. Da var hun i god form og viste meg stolt at hun -- nesten uten støtte fra meg -- klarte å gå opp en svak stigning i korridoren. Det var en markant fremgang fra sist gang jeg så henne gjøre den samme øvelsen. Deretter klarte hun å gå med hjelp fra meg helt ut til den nyvaskede bilen på parkeringsplassen. Derfra bar det rett hjem til to ekstremt glade jenter som møtte oss utenfor huset. Mamma tilbake!
Ved syv-tiden dro jeg for å hente sushi. As søster var hos oss og en god venn som også sliter med alvorlig sykdom. Det ble mye sykeprat, men samtidig skålte vi i cava, oppildnet av As markante fremgang, jeg laget is med varm sjokoladesaus, og kaken til M ble behørig fortært og berømmet.

Etter at kjøkkenet var ferdig ryddet fikk jeg A og jentene i seng ved halv elleve tiden. A måtte ha drypp i øyet, men klarte det meste av nattstellet selv. Stor forskjell fra forrige helg. Klarte å gå sakte opp trappen. Klarte å komme seg til soverommet uten støtte. Klarte å kle av seg, komme seg til baderommet, få pusset tennene, sittende på en Ikea skammel, klarte å karre seg tilbake til soveværelset, svimmel, med dobbeltsyn, med dotter i ørene, uten følelse i hendene. Da hun hadde lagt seg, etter at jeg hadde ryddet opp klærene, dryppet henne i øyet, pakket såvidt ut tingene hennes fra sykehuset, kom S og la seg inntil henne. H la seg på rommet sitt, og jeg ryddet annen etasje, og satte på en vask med kulørt tøy. Tenkte på alt jeg allerede har lært om klessvask som jeg egentlig hadde håpet jeg skulle slippe å lære meg. Om ungarsgrått, om poser til brystholdere, om hva som ødelegges i tørketrommel, om bretting av håndklær, om hvor S har sokker, hvor hun har gensere, hvor skoene skal stå, hvor kjolene hennes skal henge, hvordan sengetøy hun skal ha på sengen sin, hvordan vi skal få alt klart til skolestart, hvordan papir hun skal binde inn bøkene med (gråpapir) og hva slags bøker hun vil lese og hva slags bøker hun vil kaste.

Satte meg deretter på kontoret, svarte på mailer, gikk igjennom regninger, og svarte en kommentator på bloggen som syntes jeg skrev vrøvl. Gikk og la meg ved midnatt. H var våken, og jeg lå litt hos henne før jeg gikk inn til A og sovnet ved ett-tiden.

Opp idag kl. 800. A ved siden av meg. Drypp i øyet. Sette sprøyte i magen. Hjelp til å stå opp. Rulling av rundstykker. Løp rundt Sognsvann i lett yr, gikk de siste 500 metrene -- sliten! -- fikk rundstykkene i ovnen, laget te, laget kaffe, laget egg og bacon, satte på pålegg, tappenade fra H, ost, alle den maten vi savnet i USA, nøt fersk juice, satt å så på A, nytende, med sitt skeive ansikt, "det er utrolig å være hjemme," sa hun om og om igjen.

Etter frokost, forsøkte å få jentene til å rydde av bordet. Det satt langt inne, H sint på meg fordi jeg var for streng, S smilte fra øre til øre, og deretter dro de begge til en veninne, M. Etter en stund spaserte A og jeg 300 m til en nabo. Fikk en kaffe. Gråt en skvett av glede over å sees igjen etter en tung sommer. Utenfor regnet det. Blygråe skyer, skrev S i dagboken sin i dag morges. Snakket om livet. A fortalte om hva som funket og hva som ikke funket. Nå hviles det og om litt skal vi på svømmetrening med A. Det er viktig å få trim på de dagene hvor det ikke tilbyes noe fra Sykehuset. I motsetning til USA er det her ikke trening på lørdag og søndag.

Nå sitter jeg på kjøkkenet. Hører As jevne pust der hun sover på sofaen i stuen. Hører vaskemaskinen fra kjelleren, en svak susing fra kjøkkenet, nyter regnet, stillheten, denne følelsen av at jeg har en slags midlertidig kontroll, at ting går på skinner, at A har fått en ansvarlig lege som vi stoler på, som står på for "sine" pasienter, og sakte, sakte siger erkjennelsen innover oss om at livet vårt kommer aldri til å bli det samme, kommer til å bli noe annet, og dette forsøker vi å forklare våre barn, at livet er endring at ingenting er det det var, at alt endres og at det gjelder å nyte det eneste vi kan være sikre på at vi har -- øyeblikket her og nå. "A blir ikke like bra som før," sa jeg til en venn på telefonen. "Hun kommer til å bli bedre. Hun kommer til å sette pris på andre ting, prioritere andre ting. " Det tror jeg på.