Fredag kveld på hytta

Dette er nytt: lyden av oppvaskmaskinen på hytta. Slik var det ikke da jeg vokste opp. Da var det heller ikke vanlig med hyttedusj, vi badet i sjøen eller vasket oss i vann hentet i en brønn. Da hadde vi heller ikke internett, ei heller slagrammede koner, barn i tenårene eller muligheten for å blogge om livet som pårørende en sensommerskveld.

Det er mørkt ute, A og jentene har lagt seg, og jeg har ryddet huset, satt en rundstykkedeig, tørket av border, ryddet inn i kjøleskapet, fått huset i orden, og nå sitter jeg her, sliten men ganske glad over at det er helg, glad over at vi har fått hentet A på Sunnaas, glad over at vi har hatt besøk, glad over at det er spådd bra vær, og glad for at jeg har hatt et godt møte med konsernsjefen i forsikringsselskapet hvor han gjerne vil se på hvordan de kan gjøre noe med de tingene som ikke funket i forhold til oss da vi var i NJ og også nå etter at vi har kommet hjem.

Etter møtet med forsikringsselskapet rasket jentene og jeg med oss det viktigste, joggesko, Nintendo, iPod, en flaske vin, lommebok, kamera, og hev oss i bilen. Vi var på veien kl. 15, akkurat litt forsent til å komme før rushet. "Jeg trodde folk jobbet til fem jeg pappa," sa Sidsel. "Drar de tidlig fordi de ikke liker jobben sin?"

Det tok oss 90 minutter å kjøre til Sunnaas. Lukten av lasagne traff oss da vi kom inn på avdelingen. På spiseværelset satt A sammen med tre andre i rullestol og var i ferd med å avslutte middagen. Jeg kunne se A lange i seg rød gele med vaniljesaus, noe hun vanligvis ikke ville ha pirket i engang. Hun lyste opp da vi kom, det øyet som ikke var tildekket med en sort lapp strålte da hun så meg med en jente i hver hånd. Hun introduserte oss for de andre, kunne navnene på alle, jeg fikk et fast håndtrykk av en hygglig pleier, og vi ble umiddelbart sendt inn på rommet for å hente sakene hennes. "Ikke glem sprøytene," ropte hun etter oss idet vi forsvant.

Da vi satt i bilen fortalte hun at hun hadde hatt en bra treningsdag idag. At hun fysioterapeuten var bra. At han pushet henne, at han syntes hun var sterk som en bjørn men han forstod ikke hvorfor hun hadde så dårlig balanse. "Men maten er semmer. Du skjønner at det ikke er topp når lasagna er ukens høydepunkt." Ikke noe å si på slagferdigheten, tenkte jeg. Ikke noe å si på kamplysten. Jeg spurte hvordan psyken var. "Den er veldig bra faktisk, " sa hun på en troverdig måte. "Jeg er veldig motivert. Gleder meg til å komme igang. Merker små fremskritt. Men øyet blir ikke noe særlig bedre synes jeg."

Da vi kom frem til hytta var jeg utslitt etter å ha vært oppe siden fem i dag morges. Både A og jeg sovnet -- hun på sofaen, jeg ovenpå. Jeg sov i nesten en time. Da jeg kom ned fikk A pedikyr av S. S hadde tatt stort sett alle de rene håndkærene og brukte de til å dekke til føttene til A før hun hadde kremet henne inn og massert henne. "Mamma må få litt luksus," sa hun da jeg ba henne spare litt på håndklærene. "Unner du ikke mamma litt luksus, pappa?" spurte hun og rynket på pannen.

Våre gjester kom med medbrakt mat, sushi. Vi hadde en bedre middag som varte nesten til ti før A kastet inn håndkleet og trakk seg tilbake. Gjestene forsvant, jeg fulgte A til utedoen. "Det er nesten umulig for meg å gå når det er mørkt fordi jeg har problemer med å vurdere stigning i terrenget," forklarte hun. Over oss hang stjernehimmelen som en gigantisk konfekteske. Jeg ønsket meg et stjerneskudd så jeg kunne ønske at hun skulle bli fort frisk men så bare et fly -- antagelig et Norwegian fly -- på vei til OSL med charterturister eller slitne dagpendlere fra København sovende i de trange setene.

Nå sitter jeg her, sliten etter den første uken med hverdag. Vel, hverdag med venner som har laget og kommet til oss med mat hver dag. Det er litt uvirkelig.

Det jeg kjenner på er at det er først nå jeg merker hvor mye jeg savner A. Hvor mye jeg savner våre daglige samtaler, våre turer med bikkja, hvordan jeg savner det arbeidsfelleskapet vi har hatt, småkranglingen om hvem som skal gjøre hva, den jevnbyrdigheten som vi har hatt som har gjort at det aldri har vært noe selvfølgelig hvem som har vært sjefen (selv om vi har hatt våre områder). Det er dette jeg kommer tilbake til hele tiden, dette samværet jeg savner. Kanskje ikke engang så mye at vi sier noe, bare at vi begge er tilstede, at vi ser hverandre, at vi beundrer hverandre, at vi ser hva den andre gjør, at vi fordeler oppgaver. Vi trenger ikke alltid forklare så mye heller. Vi liker helt ulike ting, A liker å klippe plen, holde orden på huset, pønske ut gode retter, male litt, fike hagen, skru opp en krok, rydde i bokhyller, brette ting sammen, ordne, lage systemer, lese en bok helt ferdig, høre på radio. Jeg liker ikke å gjøre noe særlig praktisk, men merker at jeg nå -- i As fravær -- bare gjør en hel del ting som jeg ellers ville ha gruet meg til. Det er som om situasjonen har gjort meg mer effektiv; jeg bare gjør det: rydder, vasker tøy, handler, rydder opp, rer på senger, bretter håndklær, napper ut ting som blir ødelagt av tørketrommel, betaler regninger, sorterer kvitteringer, kaster ut gamle aviser, sørger for at jentene har med seg gymtøy, at S har med seg en vedkubbe til utedagen, samtaler med hennes lærer, alle disse tingene bare gjør jeg nå -- mer enn før. Dessuten har det skjedd noe med jentene. Plutselig er de flinkere til å rydde. De roter mindre. De er snillere mot hverandre -- noe som alltid skjer når jeg eller A er alene med dem.

Hva har jeg hatt som mine områder? Neimen ikke lett å si. Jeg har i veldig stor grad konsentret meg om jobben, og når jeg nå skriver dette tenker jeg at jeg har vært ganske bortskjemt før -- både i forhold til hva jeg har sluppet å gjøre og i forhold til hvordan vi har tatt hverandre for gitt.

Men nå har jeg fått påminnelsen igjen -- det er ingenting som er gitt. Det er ikke gitt at vi har hverandre. Det er ikke gitt at vi har vår egen personlighet. Det er ikke gitt at vi kan løpe. At vi kan gå, se, lukte, føle, snakke, tenke. Ingenting er gitt. Når jeg er ute blandt folk tenker jeg på dette, på alle oss som er friske, som irriterer oss over ting som ikke er verd irritasjonen, som glemmer å være storsinnede overfor de rundt oss som heller ikke forstår der og da hva som står på spill, hvor heldige vi er, som ikke forstår at vi er ute uten å vite når det ringer inn, uten å vite når vi endres, uten å vite når våre liv slik vi kjenner de skal endres for alltid.